¹Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

¹Şi acum!... Am ajuns de rîsul celor mai tineri de cît mine, pe ai căror părinţi nu -i socoteam vrednici să -i pun printre cînii turmei mele.

²Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

²Dar la ce mi-ar fi folosit puterea mînilor lor, cînd ei nu erau în stare să ajungă la bătrîneţă?

³De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

³Sfrijiţi de sărăcie şi foame, fug în locuri uscate, de multă vreme părăsite şi pustii.

⁴de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

⁴Smulg ierburile sălbatice de lîngă copăcei, şi n'au ca pîne de cît rădăcina de bucsau.

⁵Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

⁵Sînt izgoniţi din mijlocul oamenilor, strigă lumea după ei ca după nişte hoţi.

⁶I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

⁶Locuiesc în văi îngrozitoare, în peşterile pămîntului şi în stînci.

⁷Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

⁷Urlă printre stufişuri, şi se adună supt mărăcini.

⁸barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

⁸Fiinţe mîrşave şi dispreţuite, -sînt izgoniţi din ţară.

⁹Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

⁹Şi acum, astfel de oameni mă pun în cîntecele lor, am ajuns de batjocura lor.

¹⁰De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

¹⁰Mă urăsc, mă ocolesc, mă scuipă în faţă.

¹¹for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

¹¹Nu se mai sfiesc şi mă înjosesc, nu mai au niciun frîu înaintea mea.

¹²Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

¹²Ticăloşii aceştia se scoală la dreapta mea, şi îmi împing picioarele, şi îşi croiesc cărări împotriva mea ca să mă peardă.

¹³De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

¹³Îmi nimicesc cărarea şi lucrează ca să mă prăpădească, ei, cărora nimeni nu le-ar veni în ajutor.

¹⁴Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

¹⁴Ca printr'o largă spărtură străbat spre mine, se năpustesc supt pocnetul dărîmăturilor.

¹⁵Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

¹⁵Mă apucă groaza. Slava îmi este spulberată ca de vînt, ca un nor a trecut fericirea mea.

¹⁶Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

¹⁶Şi acum, mi se topeşte sufletul în mine, şi m'au apucat zilele suferinţei.

¹⁷Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

¹⁷Noaptea mă pătrunde şi-mi smulge oasele, durerea care mă roade nu încetează.

¹⁸Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

¹⁸De tăria suferinţei haina îşi pierde faţa, mi se lipeşte de trup ca o cămaşă.

¹⁹Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

¹⁹Dumnezeu m'a aruncat în noroi, şi am ajuns ca ţărîna şi cenuşa.

²⁰Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

²⁰Strig către Tine, şi nu-mi răspunzi; stau în picioare, şi nu mă vezi.

²¹Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

²¹Eşti fără milă împotriva mea, lupţi împotriva mea cu tăria mînii Tale.

²²Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

²²Mă ridici, îmi dai drumul pe vînt, şi mă nimiceşti cu suflarea furtunii.

²³for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

²³Căci ştiu că mă duci la moarte, în locul unde se întîlnesc toţi cei vii.

²⁴Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

²⁴Dar cel ce se prăbuşeşte nu-şi întinde mînile? Cel în nenorocire nu cere ajutor?

²⁵Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

²⁵Nu plîngeam eu pe cel amărît? N'avea inima mea milă de cel lipsit?

²⁶For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

²⁶Mă aşteptam la fericire, şi cînd colo, nenorocirea a venit peste mine; trăgeam nădejde de lumină, şi cînd colo, a venit întunerecul.

²⁷Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

²⁷Îmi ferb măruntaiele fără încetare, m'au apucat zilele de durere.

²⁸Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

²⁸Umblu înegrit, dar nu de soare. Mă scol în plină adunare, şi strig ajutor.

²⁹Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

²⁹Am ajuns frate cu şacalii, tovarăş cu struţii.

³⁰Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

³⁰Pielea mi se înegreşte şi cade, iar oasele îmi ard şi se usucă.

³¹Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

³¹Arfa mea s'a prefăcut în instrument de jale, şi cavalul meu scoate sunete plîngătoare.