¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

¹Iov a luat din nou cuvîntul în pilde, şi a zis:

²Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

²,,Oh! cum nu pot să fiu ca în lunile trecute, ca în zilele cînd mă păzea Dumnezeu,

³da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

³cînd candela Lui strălucea deasupra capului meu, şi Lumina lui mă călăuzea în întunerec!

⁴slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

⁴Cum nu sînt ca în zilele puterii mele, cînd Dumnezeu veghea ca un prieten peste cortul meu,

⁵da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

⁵cînd Cel Atotputernic încă era cu mine, şi cînd copiii mei stăteau în jurul meu;

⁶da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

⁶cînd mi se scăldau paşii în smîntînă, şi stînca vărsa lîngă mine pîraie de untdelemn!

⁷Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

⁷Dacă ieşeam să mă duc la poarta cetăţii, şi dacă îmi pregăteam un scaun în piaţă,

⁸da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

⁸tinerii se trăgeau înapoi la apropierea mea, bătrînii se sculau şi stăteau în picioare.

⁹høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

⁹Mai marii îşi opriau cuvîntările, şi îşi puneau mîna la gură.

¹⁰de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

¹⁰Glasul căpeteniilor tăcea, şi li se lipea limba de cerul gurii.

¹¹Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

¹¹Urechea care mă auzea, mă numea fericit, ochiul care mă vedea mă lăuda.

¹²For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

¹²Căci scăpam pe săracul care cerea ajutor, şi pe orfanul lipsit de sprijin.

¹³Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

¹³Binecuvîntarea nenorocitului venea peste mine, umpleam de bucurie inima văduvei.

¹⁴Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

¹⁴Mă îmbrăcam cu dreptatea şi -i slujeam de îmbrăcăminte, neprihănirea îmi era manta şi turban.

¹⁵Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

¹⁵Orbului îi eram ochi, şi şchiopului picior.

¹⁶En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

¹⁶Celor nenorociţi le eram tată, şi cercetam pricina celui necunoscut.

¹⁷Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹⁷Rupeam falca celui nedrept, şi -i smulgeam prada din dinţi.

¹⁸Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

¹⁸Atunci ziceam: ,În cuibul meu voi muri, zilele mele vor fi multe ca nisipul.

¹⁹Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

¹⁹Apa va pătrunde în rădăcinile mele, roua va sta toată noaptea peste ramurile mele.

²⁰Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

²⁰Slava mea va înverzi neîncetat, şi arcul îmi va întineri în mînă.`

²¹Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

²¹Oamenii mă ascultau şi aşteptau, tăceau înaintea sfaturilor mele.

²²Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

²²După cuvîntările mele, niciunul nu răspundea, şi cuvîntul meu era pentru toţi o rouă binefăcătoare.

²³De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

²³Mă aşteptau ca pe ploaie, căscau gura ca după ploaia de primăvară.

²⁴Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

²⁴Cînd li se muia inima, le zîmbeam. şi nu puteau izgoni seninătatea de pe fruntea mea.

²⁵Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

²⁵Îmi plăcea să mă duc la ei, şi mă aşezam în fruntea lor; eram ca un împărat în mijlocul unei oştiri, ca un mîngîietor lîngă nişte întristaţi.