¹Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

¹Pe malurile rîurilor Babilonului, şedeam jos şi plîngeam, cînd ne aduceam aminte de Sion.

²På vidjene der hengte vi våre harper;

²În sălciile din ţinutul acela ne atîrnaserăm arfele.

³for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

³Căci acolo, biruitorii noştri ne cereau cîntări, şi asupritorii noştri ne cereau bucurie, zicînd: ,,Cîntaţi-ne cîteva din cîntările Sionului!`` -

⁴Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

⁴Cum să cîntăm noi cîntările Domnului pe un pămînt străin?

⁵Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig* min høire hånd! / {* nekte mig sin tjeneste.}

⁵Dacă te voi uita, Ierusalime, să-şi uite dreapta mea destoinicia ei!

⁶Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

⁶Să mi se lipească limba de cerul gurii, dacă nu-mi voi aduce aminte de tine, dacă nu voi face din Ierusalim culmea bucuriei mele!

⁷Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

⁷Adu-Ţi aminte, Doamne, de copiii Edomului, cari, în ziua nenorocirii Ierusalimului, ziceau: ,,Radeţi -l, radeţi -l din temelii!``

⁸Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

⁸Ah! fiica Babilonului, sortită pustiirii, ferice de cine-ţi va întoarce la fel răul pe care ni l-ai făcut!

⁹Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

⁹Ferice de cine va apuca pe pruncii tăi, şi -i va zdrobi de stîncă!