¹Til sangmesteren; en salme av David.

¹(Către mai marele cîntăreţilor. Un psalm al lui David.) Doamne, în Tine mă încred: să nu fiu dat de ruşine niciodată. Izbăveşte-mă, în dreptatea Ta!

²Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet!

²Pleacă-Ţi urechea spre mine, grăbeşte de-mi ajută! Fii pentru mine o stîncă ocrotitoare, o cetăţuie unde să-mi găsesc scăparea!

³Bøi ditt øre til mig, skynd dig og redd mig, vær mig et klippevern, en borg til å frelse mig!

³Căci Tu eşti Stînca mea, Cetăţuia mea, şi, pentru Numele Tău, mă vei povăţui şi mă vei călăuzi.

⁴For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede mig.

⁴Scoate-mă din laţul, pe care mi l-au întins vrăjmaşii. Căci Tu eşti Ocrotitorul meu!

⁵Du vil føre mig ut av garnet som de lønnlig har lagt for mig; for du er mitt vern.

⁵În mînile Tale îmi încredinţez duhul: Tu mă vei izbăvi, Doamne, Dumnezeule adevărate!

⁶I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser mig, Herre, du trofaste Gud.

⁶Eu urăsc pe ceice se lipesc de idoli deşerţi, şi mă încred în Domnul.

⁷Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren.

⁷Fă-mă să mă veselesc şi să mă bucur de îndurarea Ta, căci vezi ticăloşia mea, ştii neliniştea sufletului meu,

⁸Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler;

⁸şi nu mă vei da în mînile vrăjmaşului, ci îmi vei pune picioarele la loc larg.

⁹du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted.

⁹Ai milă de mine, Doamne, căci sînt în strîmtorare: faţa, sufletul, şi trupul mi s'au topit de întristare;

¹⁰Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme.

¹⁰mi se sfîrşeşte viaţa în durere, şi anii în suspinuri. Mi s'au sleit puterile din pricina fărădelegii mele, şi-mi putrezesc oasele!

¹¹For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret.

¹¹Din pricina protivnicilor mei, am ajuns de ocară, de mare ocară pentru vecinii mei, şi de groază pentru prietenii mei; ceice mă văd pe uliţă, fug de mine.

¹²For alle mine fienders skyld er jeg blitt til stor spott for mine naboer og til en skrekk for mine kjenninger; de som ser mig på gaten, flyr for mig.

¹²Sînt uitat de inimi ca un mort, am ajuns ca un vas sfărîmat.

¹³Jeg er glemt og ute av hjertet som en død, jeg er blitt som et ødelagt kar.

¹³Aud vorbele rele ale multora, văd spaima care domneşte împrejur, cînd se sfătuiesc ei împreună împotriva mea, şi uneltesc să-mi ia viaţa.

¹⁴For jeg hører baktalelse av mange, redsel fra alle kanter, idet de rådslår sammen imot mig; de lurer på å ta mitt liv.

¹⁴Dar eu mă încred în Tine, Doamne, şi zic: ,,Tu eşti Dumnezeul meu!``

¹⁵Men jeg, jeg setter min lit til dig, Herre! Jeg sier: Du er min Gud.

¹⁵Soarta mea este în mîna Ta; scapă-mă de vrăjmaşii şi de prigonitorii mei!

¹⁶I din hånd er mine tider*; redd mig av mine fienders hånd og fra mine forfølgere! / {* 1KR 29, 30. SLM 139, 16.}

¹⁶Fă să lumineze Faţa Ta peste robul Tău, scapă-mă, prin îndurarea Ta!

¹⁷La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet!

¹⁷Doamne, să nu rămîn de ruşine cînd Te chem. Ci să rămînă de ruşine cei răi, şi ei să se pogoare muţi în locuinţa morţilor!

¹⁸Herre, la mig ikke bli til skamme! for jeg kaller på dig. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket!

¹⁸Să amuţească buzele mincinoase, cari vorbesc cu îndrăzneală, cu trufie şi dispreţ împotriva celui neprihănit!

¹⁹La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt!

¹⁹O, cît de mare este bunătatea Ta, pe care o păstrezi pentru cei ce se tem de Tine, şi pe care o arăţi celor ce se încred în Tine, în faţa fiilor oamenilor!

²⁰Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine!

²⁰Tu îi ascunzi, la adăpostul Feţei Tale, de cei ce -i prigonesc, îi ocroteşti în cortul Tău de limbile-cari -i clevetesc.

²¹Du skjuler dem i ditt åsyns skjul for menneskers sammensvergelser, du gjemmer dem i en hytte for tungers kiv.

²¹Binecuvîntat să fie Domnul, căci Şi -a arătat în chip minunat îndurarea faţă de mine: parc'aş fi fost într'o cetate întărită.

²²Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by.

²²În pornirea mea nechibzuită, ziceam: ,,Sînt izgonit dinaintea Ta!`` Dar Tu ai auzit glasul rugăciunilor mele, cînd am strigat spre Tine.

²³Og jeg, jeg sa i min angst: Jeg er revet bort fra dine øine. Dog hørte du mine inderlige bønners røst, da jeg ropte til dig.

²³Iubiţi dar pe Domnul, toţi cei iubiţi de El. Căci Domnul păzeşte pe cei credincioşi, şi pedepseşte aspru pe cei mîndri.

²⁴Elsk Herren, alle I hans fromme! Herren vokter de trofaste og gjengjelder rikelig den som farer overmodig frem.

²⁴Fiţi tari, şi îmbărbătaţi-vă inima, toţi cei ce nădăjduiţi în Domnul!

²⁵Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren!