1Fremdeles så jeg alle de voldsgjerninger som skjer under solen; jeg så de undertryktes gråt - det var ingen som trøstet dem; jeg så voldsmennene bruke makt mot dem, og det var ingen som trøstet dem.
1Опет видех све неправде које се чине под сунцем, и гле, сузе оних којима се чини неправда, и немају ко би их потешио ни снаге да се избаве из руку оних који им чине неправду; немају никога да их потеши.
2Da priste jeg de døde, de som allerede hadde fått dø, lykkelige fremfor de levende, de som ennu var i live,
2Зато хвалих мртве који већ помреше више него живе који још живе.
3men fremfor dem begge priste jeg lykkelig den som ennu ikke er til, som ikke har sett de onde gjerninger som skjer under solen.
3Али је бољи и од једних и од других онај који још није постао, који није видео зло што бива под сунцем.
4Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres, også det er tomhet og jag efter vind.
4Јер видех сваки труд и свако добро дело да од њега бива завист човеку од ближњег његовог. И то је таштина и мука духу.
5Dåren legger hendene i fanget og tærer på sitt eget kjøtt.
5Безумник склапа руке своје, и једе своје тело:
6Bedre er en håndfull ro enn begge never fulle av strev og jag efter vind.
6Боља је једна грст у миру него обе грсти с трудом и муком у духу.
7Og ennu mere tomhet blev jeg var under solen:
7Опет видех таштину под сунцем:
8Stundom står en mann alene og har ingen annen med sig, hverken sønn eller bror, og allikevel er det ingen ende på alt hans strev, og hans øine blir ikke mette av rikdom. Men hvem strever jeg for og nekter mig selv det som godt er? Også det er tomhet, og en ond plage er det.
8Има ко је сам, инокосан, нема ни сина ни брата, и опет нема краја труду његовом, и очи његове не могу да се насите богатства; а не мисли: За кога се мучим и одузимам својој души добра? И то је таштина и зао посао.
9Bedre å være to enn én, for de har god lønn for sitt strev;
9Боље је двојици него једном, јер имају добру добит од свог труда.
10om de faller, kan den ene reise sin stallbror op; men stakkars den som er alene, for faller han, har han ingen til å reise sig op!
10Јер ако један падне, други ће подигнути друга свог; а тешко једном! Ако падне, нема другог да га подигне.
11Likeledes når to ligger sammen, så blir de varme; men hvorledes kan den som ligger alene, bli varm?
11Још ако двојица спавају заједно, греје један другог; а један како ће се згрејати?
12Og om nogen kan vinne over den som er alene, så kan to holde stand mot ham, og en tredobbelt tråd sønderrives ikke så snart.
12И ако би ко надјачао једног, двојица ће му одолети; и трострука врпца не кида се лако.
13Bedre å være en fattig og vis ungdom enn en gammel dåre av en konge, som ikke mere har forstand nok til å la sig advare;
13Боље је дете убого, а мудро него цар стар, а безуман, који се већ не зна поучити.
14for fra fengslet kommer den ene ut og blir konge*; den andre blir fattig, enda han er født i sitt kongedømme. / {* som Josef; 1MO 41, 41 fg.}
14Јер један излази из тамнице да царује, а други који се роди да царује осиромаши.
15Jeg så alle de levende som ferdes under solen, følge med den unge mann, han den nye, som skulde trede i den gamles* sted. / {* kongens.}
15Видех све живе који ходе под сунцем где пристају за дететом другим, које ће ступити на његово место.
16Det var ingen ende på alt det folk han var fører for. Allikevel har efterkommerne ingen glede av ham, for også dette er tomhet og jag efter vind.
16Нема краја народу који беше пред њим, а који после настану неће се радовати њему. И то је таштина и мука духу.
17Vokt din fot når du går til Guds hus! Å komme dit for å høre er bedre enn når dårene bærer frem offer; for de vet ikke at de gjør ondt.