1Men folket knurret, og dette mishaget Herren; for da Herren hørte det, blev hans vrede optendt, og ild fra Herren slo ned mellem dem og fortærte nogen ytterst i leiren.
1После стаде се тужити народ да му је тешко; а то не би по вољи Господу; и кад Господ чу, разгневи се; и распали се на њих огањ Господњи, и сажеже крајње у логору.
2Da ropte folket til Moses, og Moses bad til Herren, og ilden blev slukket.
2Тада завапи народ к Мојсију, а Мојсије се помоли Господу, и угаси се огањ.
3Og han kalte dette sted Tabera*, fordi Herrens ild hadde slått ned mellem dem. / {* brand.}
3И прозва се оно место Тавера, јер се распали на њих огањ Господњи.
4Men den sammenløpne hop som fulgte med dem, blev grepet av lystenhet; også Israels barn begynte da atter å jamre sig og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete!
4А светина што беше међу њима, беше врло лакома, те и синови Израиљеви стадоше плакати говорећи: Ко ће нас нахранити меса?
5Vi minnes fisken som vi åt i Egypten for intet, gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken.
5Опоменусмо се риба што јеђасмо у Мисиру забадава, и краставаца и диња и лука црног и белог.
6Men nu vansmekter vår sjel, for her er ingenting; Vi ser ikke annet for våre øine enn mannaen.
6А сада посахну душа наша, нема ништа осим мане пред очима нашим.
7Mannaen lignet korianderfrø, og av utseende var den som bdellium.
7А мана беше као семе коријандрово, а боја му беше као боја у бдела.
8Folket løp hit og dit og sanket og malte den på håndkvern eller støtte den i morter og kokte den i gryter eller bakte kaker av den, og den smakte som oljekake.
8И излажаше народ, те купљаху, и мељаху на жрвњима или туцаху у ступама, и куваху у котлу, или мешаху погаче; а укус јој беше као укус од новог уља.
9Når duggen falt ned over leiren om natten, da falt mannaen ned sammen med den.
9И кад падаше роса по логору ноћу, падаше с њом и мана.
10Og Moses hørte folket gråte rundt om i alle familier, enhver i døren til sitt telt, og Herrens vrede optendtes storlig; og Moses blev ille til mote derover.
10И чу Мојсије где народ плаче у породицама својим, сваки на вратима од шатора свог; и Господ се разгневи врло, и Мојсију би тешко.
11Da sa Moses til Herren: Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øine, siden du har lagt byrden av hele dette folk på mig?
11Па рече Мојсије Господу: Зашто учини такво зло слузи свом? И зашто не нађох милости пред Тобом, него метну на ме терет свега народа овог?
12Har jeg undfanget hele dette folk, har jeg født det, siden du sier jeg skal bære det i min favn, likesom ammen bærer det diende barn, og føre det til det land du har tilsvoret dets fedre?
12Еда ли ја зачех сав овај народ? Еда ли га ја родих, кад ми кажеш: Изнеси га у наручју свом, као што носи дојиља дете, у ону земљу за коју си се заклео оцима њиховим.
13Hvor skal jeg ta kjøtt fra til hele dette folk? For de kommer gråtende til mig og sier: Gi oss kjøtt å ete!
13Откуда мени меса да дам свему овом народу? Јер плачу преда мном говорећи: Дај нам меса да једемо.
14Jeg makter ikke å bære hele dette folk alene; det er mig for tungt.
14Не могу ја сам носити сав народ овај, јер је тешко за мене.
15Vil du gjøre således mot mig, så drep mig heller med én gang, dersom jeg har funnet nåde for dine øine, og la mig slippe å se min ulykke!
15Ако ћеш тако чинити са мном, убиј ме боље, ако сам нашао милост пред Тобом, да не гледам зло своје.
16Da sa Herren til Moses: Kall mig sammen sytti menn av Israels eldste, de som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn, og du skal ta dem med dig til sammenkomstens telt, og la dem stille sig op der sammen med dig.
16А Господ рече Мојсију: Сабери ми седамдесет људи између старешина Израиљевих, које знаш да су старешине народу и управитељи његови, и доведи их к шатору од састанка, нека онде стану с тобом.
17Så vil jeg komme ned og tale med dig der, og jeg vil ta av den ånd som er over dig, og legge på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med dig, og du ikke skal bære den alene.
17Тада ћу сићи и говорити онде с тобом, и узећу од духа који је на теби и метнућу на њих, да носе с тобом терет народни и да не носиш ти сам.
18Og til folket skal du si: Hellige eder til imorgen, så skal I få kjøtt å ete, siden I har grått for Herren og sagt: Å, om vi hadde kjøtt å ete, for i Egypten hadde vi det godt. Nu vil Herren gi eder kjøtt, så I kan ete.
18А народу реци: Приправите се за сутра да једете меса, јер плакасте да Господ чу, и рекосте: Ко ће нас нахранити меса? Јер нам добро беше у Мисиру. Даће вам, дакле, Господ меса и јешћете.
19Ikke bare én dag skal I ete av det, og ikke to dager og ikke fem dager og ikke tyve dager,
19Нећете јести један дан, ни два дана, ни пет дана, ни десет дана, ни двадесет дана;
20men en hel måned, til I ikke lenger tåler lukten av det, og det byr eder imot, fordi I foraktet Herren, som er midt iblandt eder, og gråt for hans åsyn og sa: Hvorfor drog vi da ut av Egypten?
20Него цео месец дана, докле вам на нос не удари и не огади вам се, зато што одбацисте Господа који је међу вама и плакасте пред Њим говорећи: Зашто изиђосмо из Мисира?
21Og Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots teller det folk som jeg følges med, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan ete en hel måned!
21А Мојсије рече: Шест стотина хиљада пешака има народа, у коме сам, па Ти кажеш: Даћу им меса да једу цео месец дана.
22Skal der da slaktes så meget småfe og storfe til dem at det blir nok for dem? Eller skal alle fiskene i havet sankes sammen til dem, så det blir nok for dem?
22Еда ли ће им се поклати овце и говеда да им достане? Или ће им се покупити све рибе морске да им буде доста?
23Da sa Herren til Moses: Er Herrens arm for kort? Nu skal du få se om det vil gå dig som jeg har sagt, eller ikke.
23А Господ рече Мојсију: Зар рука Господња неће бити довољна? Видећеш хоће ли бити шта ти рекох или неће.
24Så gikk Moses ut og kunngjorde Herrens ord for folket, og han samlet sytti menn av folkets eldste og lot dem stille sig rundt om teltet.
24И Мојсије изиђе и рече народу речи Господње; и сабра седамдесет људи између старешина народних, и постави их око шатора.
25Da kom Herren ned i skyen og talte til ham, og han tok av den ånd som var over ham, og la på de sytti eldste, og det skjedde da ånden hvilte over dem, da talte de profetiske ord, men siden gjorde de det ikke mere.
25И Господ сиђе у облаку и говори к њему, и узевши од духа који беше на њему метну на оних седамдесет људи старешина; и кад дух дође на њих, пророковаху, али више никад.
26Men det var to menn blitt tilbake i leiren, den ene hette Eldad, og den andre Medad, og ånden hvilte over dem, for de var blandt de opskrevne, men de var ikke gått ut til teltet; og de talte profetisk i leiren.
26А два човека осташе у логору, једном беше име Елдад, а другом Модад, на које дође дух, јер и они беху записани, али не дођоше к шатору, и стадоше пророковати у логору.
27Da løp en gutt ut og meldte det til Moses og sa: Eldad og Medad taler profetisk i leiren.
27И дотрча момак, те јави Мојсију говорећи: Елдад и Модад пророкују у логору.
28Og Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses fra sin ungdom av, tok til orde og sa: Min herre Moses, forbyd dem det!
28А Исус, син Навин, слуга Мојсијев, један од момака његових, рече говорећи: Мојсије, господару мој, забрани им.
29Men Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gid alt Herrens folk var profeter, gid Herren vilde legge sin Ånd på dem!
29А Мојсије му одговори: Зар завидиш мене ради? Камо да сав народ Господњи постану пророци и да Господ пусти дух свој на њих!
30Så gikk Moses tilbake til leiren, både han og de eldste av Israel.
30Потом се врати Мојсије у логор са старешинама Израиљевим.
31Da brøt det løs en storm fra Herren, og den førte vaktler inn fra havet og strødde dem over leiren, omkring en dagsreise på den ene kant og omkring en dagsreise på den andre kant rundt om leiren og omkring to alen over jordens overflate.
31Тада се подиже ветар од Господа, и потера од мора препелице, и разасу их по логору на дан хода одовуда и на дан хода одонуда око логора, на два лакта од земље.
32Da stod folket op og gikk hele den dag og hele natten og hele den næste dag og sanket vaktlene; den som hadde samlet minst, hadde sanket ti homer. Og de bredte dem ut rundt om leiren.
32И уставши народ цео онај дан и сву ноћ и цео други дан купљаше препелице: и ко накупи најмање накупи десет гомора; и повешаше их себи редом око логора.
33Men mens kjøttet ennu var mellem deres tenner, før det var helt fortært, optendtes Herrens vrede mot folket, og Herren lot det bli et meget stort mannefall blandt folket.
33Али месо још им беше у зубима, јоште га не поједоше, а Господ се разгневи на народ и удари Господ народ помором врло великим.
34Og de kalte dette sted Kibrot Hatta'ava*, fordi de der begravde dem som hadde vært så lystne. / {* lystenhets graver.}
34И прозва се оно место Киврот-Атава јер онде укопаше народ који се беше полакомио.
35Fra Kibrot-Hatta'ava brøt folket op til Haserot, og de blev i Haserot.
35И пође народ од Киврот-Атаве у Асирот, и стадоше у Асироту.