1Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.
1Господе! Ти ме кушаш и знаш.
2Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.
2Ти знаш кад седам и кад устанем; Ти знаш помисли моје издалека;
3Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.
3Кад ходим и кад се одмарам, Ти си око мене, и све путеве моје видиш.
4For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.
4Још нема речи на језику мом, а Ти, Господе, гле, већ све знаш.
5Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.
5Састраг и спред Ти си ме заклонио, и ставио на ме руку своју.
6Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.
6Чудно је за ме знање Твоје, високо, не могу да га докучим.
7Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?
7Куда бих отишао од духа Твог, и од лица Твог куда бих побегао?
8Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der.
8Да изађем на небо, Ти си онде. Да сиђем у пакао, онде си.
9Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,
9Да се дигнем на крилима од зоре, и преселим се на крај мора:
10så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.
10И онде ће ме рука Твоја водити, и држати ме десница Твоја.
11Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt -
11Да кажем: Да ако ме мрак сакрије; али је и ноћ као видело око мене.
12så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.
12Ни мрак неће замрачити од Тебе, и ноћ је светла као дан: мрак је као видело.
13For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.
13Јер си Ти створио шта је у мени, саставио си ме у утроби матере моје.
14Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.
14Хвалим Те, што сам дивно саздан. Дивна су дела Твоја, и душа моја то зна добро.
15Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp*. / {* d.e. i mors liv.}
15Ниједна се кост моја није сакрила од Тебе, ако и јесам саздан тајно, откан у дубини земаљској.
16Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.
16Заметак мој видеше очи Твоје, у књизи је Твојој све то записано, и дани забележени, кад их још није било ниједног.
17Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!
17Како су ми недокучиве помисли Твоје, Боже! Како им је велик број!
18Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.
18Да их бројим, више их је него песка. Кад се пробудим, још сам с Тобом.
19Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig -
19Да хоћеш, Боже, убити безбожника! Крвопије, идите од мене.
20de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!
20Они говоре ружно на Тебе; узимају име Твоје узалуд непријатељи Твоји.
21Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?
21Зар да не мрзим на оне, који на Те мрзе, Господе, и да се не гадим на оне који устају на Тебе?
22Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.
22Пуном мрзошћу мрзим на њих; непријатељи су ми.
23Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,
23Окушај ме, Боже, и познај срце моје, испитај ме, и познај помисли моје.
24og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!
24И види јесам ли на злом путу, и води ме на пут вечни.