1Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme.
1Боже, својим ушима слушасмо, оци нам наши приповедаше дело које си учинио у њихово време, у старо време.
2Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.
2Руком својом изгнао си народе, а њих посадио; искоренио си племена, а њих намножио.
3Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.
3Јер не задобише земље својим мачем, нити им мишица њихова поможе, него Твоја десница и Твоја мишица, и светлост лица Твог, јер Ти беху омилели.
4For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.
4Боже, царе мој, Ти си онај исти, пошљи помоћ Јакову!
5Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!
5С Тобом ћемо избости непријатеље своје, и с именом Твојим изгазићемо оне који устају на нас.
6Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss.
6Јер се не уздам у лук свој, нити ће ми мач мој помоћи.
7For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke,
7Него ћеш нас Ти избавити од непријатеља наших, и ненавиднике наше посрамићеш.
8men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme.
8Богом ћемо се хвалити сваки дан, и име Твоје славићемо довека.
9Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. Sela.
9Али сад си нас повргао и посрамио, и не идеш с војском нашом.
10Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer.
10Обраћаш нас те бежимо испред непријатеља, и непријатељи нас наши харају.
11Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte.
11Дао си нас као овце да нас једу, и по народима расејао си нас.
12Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.
12У бесцење си продао народ свој, и ниси му подигао цене.
13Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit.
13Дао си нас на подсмех суседима нашим, да нам се ругају и срамоте нас који живе око нас.
14Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.
14Начинио си од нас причу у народа, гледајући нас машу главом туђинци.
15Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene.
15Сваки је дан срамота моја преда мном, и стид је попао лице моје.
16Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,
16Од речи подсмевачевих и ругачевих, и од погледа непријатељевих и осветљивчевих.
17når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige.
17Све ово снађе нас; али не заборависмо Тебе, нити преступисмо завет Твој.
18Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt.
18Не одступи натраг срце наше, и стопе наше не зађоше с пута Твог.
19Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei,
19Кад си нас био у земљи змајевској, и покривао нас сеном смртним,
20så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge.
20Онда да бејасмо заборавили име Бога свог и подигли руке своје к Богу туђем,
21Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,
21Не би ли Бог изнашао то? Јер Он зна тајне у срцу.
22skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.
22А убијају нас за Тебе сваки дан; с нама поступају као с овцама кланицама.
23Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.
23Устани, што спаваш, Господе! Пробуди се, немој одбацити засвагда.
24Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid!
24Зашто кријеш лице своје? Заборављаш невољу и муку нашу?
25Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel?
25Душа наша паде у прах, тело је наше бачено на земљу.
26For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.
26Устани, помоћи наша, и избави нас ради милости своје.
27Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld!