¹Joram, Akabs sønn, blev konge over Israel i Samaria i Judas konge Josafats attende år, og han regjerte tolv år.

¹ Ahab haama Yehoram te bonkooni Israyla boŋ Samariya ra Yahuda bonkoono Yehosafat jiiri way cindi ahakkanta ra. A te bonkooni jiiri way cindi hinka.

²Han gjorde hvad ondt var i Herrens øine, dog ikke som sin far og mor; for han tok bort den Ba'al-støtte som hans far hadde latt gjøre.

² A na teera laalo yaŋ te Rabbi jine, amma manti sanda a baabo wano cine, wala a nyaŋo wano cine bo, zama a na Baal* cinaro kaŋ Ahab cina din ganandi.

³Dog blev han hengende ved Jeroboams, Nebats sønns synder, de synder som Jeroboam hadde fått Israel til å gjøre; dem vek han ikke fra.

³ Amma a naagu Yerobowam Nebat izo zunubey gaa, naŋ kaŋ a Israyla daŋ i ma zunubi te; a mana fay d'a mo.

⁴Mesa, kongen i Moab, hadde meget fe, og han betalte i skatt til Israels konge hundre tusen lam og ull av hundre tusen værer.

⁴ Mowab bonkoono Mesa wo feeji koy no. A ga Israyla bonkoono no jangal feej'ize zambar zangu hamni, da feeji gaaru zambar zangu wane mo.

⁵Men da Akab var død, falt kongen i Moab fra Israels konge.

⁵ Amma a ciya, waati kaŋ Ahab bu, Mowab bonkoono murte Israyla bonkoono gaa.

⁶Da drog kong Joram ut fra Samaria og mønstret hele Israel.

⁶ Bonkoono Yehoram fatta Samariya alwaato din ka Israyla kulu margu.

⁷Så sendte han bud til Judas konge Josafat og lot si: Moabs konge er falt fra mig; vil du dra med mig og stride mot Moab? Han svarte: Ja, jeg vil dra med; som du, så jeg, som ditt folk, så mitt folk, som dine hester, så mine hester.

⁷ A koy ka donton Yahuda bonkoono Yehosafat gaa mo, ka ne: «Mowab bonkoono murte ay gaa. Wala ni ga yadda ka koy ay banda no, iri ma Mowab bonkoono wongu?» Nga mo ne: «Kal ay ma kaaru. Ay ya ni cine no; ay borey mo ni borey cine yaŋ no, ay bariyey mo ni bariyey cine yaŋ no.»

⁸Og han spurte: Hvilken vei skal vi dra dit op? Han svarte: Gjennem Edoms ørken.

⁸ Yehoram ne: «Fondo woofo no iri ga gana?» Yehosafat tu ka ne: «Edom saaji fonda no.»

⁹Så drog Israels konge og Judas konge og Edoms konge avsted, og da de hadde faret syv dagsreiser omkring, fantes det ikke vann, hverken for hæren eller for buskapen som de hadde med sig.

⁹ Israyla bonkoono mo koy, Yahuda bonkoono nda Edom bonkoono mo koy. I kamba ka windi jirbi iyye. I goono ga windi, i jaŋ hari ngey wongu marga kaŋ goono g'i gana se, d'i almaney mo se.

¹⁰Da sa Israels konge: Akk, at Herren har kalt disse tre konger hit for å gi dem i Moabs hånd!

¹⁰ Israyla bonkoono ne: «Kaari! Zama Rabbi na bonkooni hinzo wo ce, a n'i margu zama a m'i daŋ Mowab kambe ra.»

¹¹Men Josafat sa: Er det ikke nogen av Herrens profeter her, så vi kunde spørre Herren til råds gjennem ham? Da svarte en av Israels konges tjenere: Elisa, Safats sønn, er her, han som helte vann over Elias' hender*. / {* d.e. tjente ham.}

¹¹ Amma Yehosafat ne: «Rabbi annabi* fo si neewo kaŋ do iri ga hã?» Kala boro fo Israyla bonkoono bannyey ra tu ka ne a se: «Iliyasu, Safat izo kaŋ doŋ a goro ka hari dooru Iliya kambe gaa, a go no.»

¹²Så drog Israels konge og Josafat og Edoms konge ned til ham.

¹² Yehosafat ne: «Rabbi sanno go a banda.» Israyla bonkoono nda Yehosafat da Edom bonkoono mo koy a do.

¹³Men Elisa sa til Israels konge: Hvad har jeg med dig å gjøre? Gå du til din fars profeter og til din mors profeter! Israels konge svarte ham: Tal ikke så! For Herren har kalt disse tre konger hit for å gi dem i Moabs hånd.

¹³ Kala Iliyasu ne Israyla bonkoono se: «Ay baa fo nda nin? Soobay ka koy ni baaba nda ni nya annabey do!» Israyla bonkoono ne a se: «Manti yaadin no bo. Zama Rabbi na bonkooni hinzo wo ce, a n'i margu zama a m'i daŋ Mowab kambe ra.»

¹⁴Da sa Elisa: Så sant Herren, hærskarenes Gud, lever, han hvis tjener jeg er: Var det ikke for Judas konge Josafats skyld, så vilde jeg ikke ense dig eller se på dig.

¹⁴ Iliyasu ne: «Ay ze da Rabbi Kundeykoyo fundo, nga kaŋ jine ay goono ga kay, da manti kaŋ ay laakal da Yahuda bonkoono Yehosafat wo, doŋ ay si baa ni guna mo, sanku fa ay ma ni saal.

¹⁵Men hent nu en harpespiller til mig! Da så harpespilleren spilte på sin harpe, kom Herrens Ånd over ham*. / {* ESK 1, 3.}

¹⁵ Amma sohõ kal i ma kand'ay se moolo kari.» A ciya mo, waato kaŋ moolo koyo kaa ka kar, kala Rabbi kamba zumbu ka kaa Iliyasu boŋ.

¹⁶Og han sa: Så sier Herren: Gjør grøft ved grøft i dalen her!

¹⁶ A ne mo: «Rabbi ne araŋ ma gooru batama wo toonandi nda gootayaŋ.

¹⁷For sa sier Herren: I skal ikke se vind og ikke se regn, men allikevel skal denne dal fylles med vann, så I får drikke, både I selv og eders buskap og eders kløvdyr.

¹⁷ Zama Rabbi ne: Araŋ si di haw ma faaru, araŋ si di beene hari mo. Kulu nda yaadin batama wo ga to da hari. Araŋ ma haŋ, araŋ d'araŋ almaney, ikayney da ibeerey.

¹⁸Men dette er ikke nok i Herrens øine; han vil også gi Moab i eders hånd.

¹⁸ Woodin wo, manti hay fo no Rabbi diyaŋ gaa. A ga Mowabancey mo daŋ araŋ kambe ra.

¹⁹Og I skal innta hver fast by og hver storby, og hvert godt tre skal I felle, og alle vannkilder skal I tilstoppe, og hvert godt stykke land skal I ødelegge med sten.

¹⁹ Araŋ ga kwaara gaabikooney, da kwaara suubanantey kulu kar, araŋ ma tuuri-nya hanney kulu beeri mo. Araŋ ma hari-moy nda gooru hari zurukoy kulu daabu, araŋ ma fari hanney kulu sara nda tondiyaŋ mo.»

²⁰Og morgenen efter, ved den tid matofferet blir båret frem, da kom det vann fra Edoms-kanten, og landet fyltes med vann.

²⁰ A ciya mo, susubay sargay salleyaŋ alwaate, kala hari go, a na Edom fonda gana ka kaa, laabo mo to nda hari.

²¹Da moabittene fikk høre at kongene hadde draget op for å stride mot dem, blev de alle kalt sammen, så mange som på nogen måte kunde bære våben, og de stilte sig op ved grensen.

²¹ Alwaato kaŋ Mowabancey kulu maa baaru kaŋ koyey kaa zama ngey ma wongu se, day i margu, i kulu kaŋ yaŋ ga hin ka takuba koto ka koy beene. I kay laabo hirro me gaa.

²²Men tidlig om morgenen, da solen gikk op over vannet, så det ut for moabittene som om vannet foran dem var rødt som blod.

²² I tun za susubay da hinay, wayna mo go ga kaari haro boŋ. Mowabancey mo di haro kaŋ go ngey jine ga ciray, caw! sanda kuri.

²³Og de sa: Det er blod; kongene har gjort ende på hverandre og slått hverandre ihjel. Nu til plyndring, moabitter!

²³ I ne: «Woone kuri no, bonkooney halaci. Sikka si boro kulu na nga cala kar. Sohõ, ya Mowab, kal iri ma wongu arzaka ku.»

²⁴Men da de kom til Israels leir, reiste lsraelittene sig og slo moabittene, som flyktet for dem, og de trengte inn i landet og slo atter moabittene.

²⁴ Kaŋ i kaa Israyla marga do, Israyla tun ka kay ka Mowabancey kar kal i zuru i jine. I koy jina ka furo laabo ra, i soobay ka Mowabancey kar.

²⁵De rev ned byene, og på hvert godt stykke land kastet de hver sin sten og fylte det op, og hver vannkilde tilstoppet de, og hvert godt tre felte de, så det ikke blev levnet annet enn stenene i Kir-Hareset; og denne by omringet slyngekasterne og skjøt på den.

²⁵ I na kwaarey ŋwa. Fari hanney kulu boŋ i na tondi jindaw, boro kulu na nga wane jindaw, i n'a toonandi mo. I na hari-mwa kulu daabu ka tuuri-nya hanney kulu beeri hala Cir-Hareset. I n'a tondey hinne naŋ. Kulu nda yaadin finga-finga koyey n'a windi k'a kar.

²⁶Da Moabs konge så at striden blev ham for hård, tok han med sig syv hundre våbenføre menn og vilde bryte igjennem på den kant hvor Edoms konge stod; men de kunde ikke.

²⁶ Alwaato kaŋ Mowab bonkoono di kaŋ wongo bisa nga gaabi, a sambu boro zangu iyye, alboro yaŋ, takubakoyey, nga ma fonda kosaraykoy daaru ka koy hala Edom bonkoono do, amma i mana hin.

²⁷Da tok han sin førstefødte sønn, som skulde bli konge i hans sted, og ofret ham som brennoffer på muren. Da kom det en stor vrede over Israel, og de brøt op derfra og vendte tilbake til sitt land.

²⁷ Waato din gaa no a na nga ize hay-jina, kaŋ ga hima ka te bonkooni nga nangu ra sambu k'a salle sargay kaŋ i ga ton, kwaara birno boŋ. Woodin mo kande Israyla se futay dungo, hal i tun a do ka ye ka kaa ngey laabu.