¹Da alt dette var fullført, kom høvdingene til mig og sa: Hverken Israels folk eller prestene og levittene har skilt sig fra folkene rundt om i landene, som de burde ha gjort på grunn av de vederstyggelige skikker som har rådet blandt dem - blandt kana'anittene, hetittene, ferisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.

¹ Waato kaŋ i na hayey din ban, laabukoyey maan ka kaa ay do. I ne: «Israyla jama nda alfagey da Lawi borey mana ngey boŋ fay waani nda laabo borey, amma i goono ga goy i kazaamatarayey dumey boŋ, sanda Kanaanancey, da Hittancey, da Perizancey, da Yebusancey, da Amonancey, da Mowabancey, da Misirancey, da Amorancey waney nooya.

²For de har tatt hustruer for sig og sine sønner blandt deres døtre, så den hellige ætt har blandet sig med folkene i landene, og høvdingene og forstanderne har vært de første til å gjøre sig skyldige i denne utroskap.

² Zama i na dumey din ize wayey sambu ngey boŋ se, da ngey izey mo se. Yaadin gaa kunda hananta diibi nda laabu waani kundey dumey nooya. Oho, hala mo laabukoyey da yaarimey taalo baa ka bisa cindey kulu wane muraado wo ra.»

³Da jeg hørte dette, sønderrev jeg min kjortel og min kappe og rev hår av hodet og skjegget og satt i stum sorg.

³ Waato kaŋ ay maa woodin, ay n'ay kwaayo nd'ay alkuba tooru-tooru*. Ay n'ay gaahamo d'ay kaabe hamney mo dagu-dagu, ay goro ganda nda boŋ haway.

⁴Da samlet de sig hos mig alle de som på grunn av Israels Guds ord var forferdet over de hjemkomnes utroskap, mens jeg satt der i stum sorg like til aftenofferet skulde frembæres.

⁴ Alwaato din no borey kulu kaŋ yaŋ humburu Israyla Irikoyo sanno tamtaray izey taalo sabbay se margu ay do. Ay go ga goro nda boŋ haway kala wiciri kambu sargay teeyaŋ waate cine.

⁵Men ved tiden for aftenofferet reiste jeg mig fra mitt sørgesete i min sønderrevne kjortel og min sønderrevne kappe, og jeg kastet mig på kne og rakte ut mine hender til Herren min Gud

⁵ Wiciri kambu sargay teeyaŋo waate, kal ay tun ay boŋ kaynandiyaŋ ra, ay kwaayo d'ay alkuba go tooranteyaŋ. Ay binde sombu ay kangey boŋ k'ay kambey salle Rabbi ay Irikoyo gaa.

⁶og sa: Min Gud! Jeg skammer mig og blues for å løfte mitt ansikt op mot dig, min Gud! For våre misgjerninger er vokset oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen.

⁶ Ay ne: «Ya ay Irikoyo! Haawi go g'ay di, ay moyduma mo go sarante, hal ay si hin ka baa ay moyduma sambu beene ni do haray, ya ay Irikoyo. Zama iri taaley tonton iri boŋ, iri alhakkey mo beeri ka koy hala beeney gaa.

⁷Fra våre fedres dager har vi vært i stor skyld like til denne dag, og for våre misgjerninger har vi med våre konger og prester vært overgitt i fremmede kongers hånd, under sverdet, i fangenskap, til plyndring og vanære, som det viser sig på denne dag.

⁷ Za iri kaayey gaa ka kaa iri gaa, iri gonda taali gumo-gumo. Iri taaley sabbay se mo no i n'iri nda iri bonkooney d'iri alfagey sambu k'iri daŋ laabu cindey bonkooney kambey ra, da takuba, da tamtaray, da kuyaŋ, da moyduma sarayaŋ gaa mo, danga mate kaŋ a go sohõ.

⁸Men nu er for et lite øieblikk nåde blitt oss til del fra Herren vår Gud, så han har levnet og frelst en rest av oss og gitt oss et fotfeste på sitt hellige sted, forat vår Gud kunde la våre øine lyse og gi oss litt ny livskraft i vår trældom.

⁸ Sohõ mo, alwaati kayna fo no i na gomni cabe iri se kaŋ fun Rabbi iri Irikoyo do, ka naŋ i ma banda cindi iri se kaŋ yaŋ ga du ka faaba, i m'iri no sarkuyaŋ do a nangu hananta ra, zama iri Irikoyo m'iri moy no kaari, a m'iri funandi kayna iri tamtara wo ra.

⁹For træler er vi; men vår Gud har ikke forlatt oss i vår trældom, han har latt oss finne nåde hos Persias konger, så de gav oss ny livskraft til å bygge op vår Guds hus og gjenreise dets ruiner og gav oss et hegnet bosted i Juda og i Jerusalem.

⁹ Zama iri ya bannyayaŋ no. Kulu nda yaadin, iri Irikoyo day mana iri furu iri tamtara ra, amma a na suuji cabe iri se Persiya bonkooney jine, kaŋ ga naŋ i m'iri funandi, iri m'iri Irikoyo windo sinji, i m'a kurmutara hanse, i m'iri no mo kosaray Yahuda nda Urusalima ra.

¹⁰Men, vår Gud, hvad skal vi si efter alt dette? For vi har forlatt dine bud,

¹⁰ Sohõ binde, ya iri Irikoyo, ifo no iri ga ne koyne? Zama iri na ni lordey taŋ,

¹¹dem som du gav ved dine tjenere profetene da du sa: Det land I drar inn i for å ta det i eie, er et land som er blitt urent ved de fremmede folks urenhet og ved de vederstyggeligheter som de i sin urenhet har fylt det med fra ende til annen;

¹¹ ngey kaŋ ni n'iri lordi nd'ey ni tam annabey meyey ra, kaŋ yaŋ ne: ‹Laabo kaŋ ra araŋ ga koy zama araŋ m'a ŋwa se, laabu no kaŋ si hanan, laabo borey ziibo sabbay se, d'i fanta hayey kaŋ i na laabo toonandi nd'a se, hal a ga ziibi za laabo hirri woone me kal a ma koy ya-haray hirro me gaa.

¹²derfor skal I ikke gi eders døtre til deres sønner eller ta deres døtre til hustruer for eders sønner, og I skal aldri søke deres velferd og lykke, så I kan bli sterke og få ete av landets gode ting og la eders barn få det til eie for all tid.

¹² Araŋ binde, araŋ ma si araŋ ize wayey hiijandi i ize arey se. Araŋ mo ma si i ize wayey sambu araŋ ize arey se. Araŋ ma si i baani wala i albarka ceeci, hal abada, zama araŋ ma te gaabi, araŋ ma laabo albarka ŋwa, araŋ m'a naŋ tubu araŋ izey se hal abada.›

¹³Skulde vi vel nu efter alt det som er kommet over oss på grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld, og siden du, vår Gud, har spart oss og straffet oss langt under vår misgjerning og latt en rest av oss som denne her bli frelst -

¹³ Hay kulu kaŋ du iri, iri goy laaley d'iri taali beero sabbay se no, kaŋ a ciya nin, iri Irikoyo, ciito kaŋ iri taaley ga hima nd'a ni n'a sambu ka dogonandi iri se, hala ni na banda cindi iri se yawo cine.

¹⁴skulde vi da nu atter bryte dine bud og inngå svogerskap med folk som gjør sig skyldige i sådanne vederstyggeligheter? Vilde du ikke da vredes på oss, så det blev ute med oss, og det ikke var nogen som blev frelst eller slapp unda?

¹⁴ Hal iri ma ye ka ni asariya taamu koyne, wala? Iri ma hiiji care gaa, iri nda dumey kaŋ yaŋ ga fanta goyey te sanda woone cine? Manti ni ga futu iri se, hala ni m'iri halaci, hala ni si banda wala boro kaŋ ga du faaba cindi?

¹⁵Herre, Israels Gud! Du er rettferdig; for vi er bare en levning, en rest som er blitt frelst, som det kan sees på denne dag; se, vi er nu her for ditt åsyn i vår syndeskyld; for efter det som nu har hendt, kan ingen bli stående for dig.

¹⁵ Ya Rabbi, Israyla Irikoyo, ni ya adilitaraykoy no, zama ni n'iri naŋ banda kaŋ du faaba, sanda mate kaŋ a go hunkuna. A go, iri taaley ra no iri go sohõ ni jine, zama boro kulu si hin ka kay ni jine woodin sabbay se.»