¹Og Herren så til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara som han hadde lovt.

¹ Rabbi na Saharatu kunfa mo, danga mate kaŋ a ci. Rabbi te Saharatu se mate kaŋ a ne nga ga te.

²Sara blev fruktsommelig og fødte Abraham en sønn i hans alderdom på den fastsatte tid som Gud hadde talt til ham om.

² Saharatu binde te gunde. A na ize alboro hay Ibrahim se a zeena ra, alwaati toonanta kaŋ Irikoy ci a se din boŋ.

³Og Abraham kalte den sønn han hadde fått, den som Sara hadde født ham, Isak.

³ Ibrahim mo na nga izo kaŋ i hay a se din maa daŋ Isaka, izo kaŋ Saharatu hay a se no.

⁴Og Abraham omskar Isak, sin sønn, da han var åtte dager gammel, således som Gud hadde befalt ham.

⁴ Ibrahim na nga izo dambangu waato kaŋ a to jirbi ahakku, sanda mate kaŋ Irikoy n'a lordi* nd'a.

⁵Abraham var hundre år gammel da han fikk sin sønn Isak.

⁵ Ibrahim gonda jiiri zangu alwaato kaŋ i n'a izo Isaka hay a se.

⁶Da sa Sara: Gud har gjort det så at jeg må le; alle som hører dette, vil le av mig.

⁶ Kala Saharatu ne: «Irikoy naŋ ay ma haaru. Boro kulu kaŋ ga maa ay baaru mo ga haaru ay banda.»

⁷Og hun sa: Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara gir barn å die? Og nu har jeg født ham en sønn i hans alderdom.

⁷ A ne koyne: «Doŋ, may no ga ne Ibrahim se: Saharatu ga izeyaŋ naanandi? Kulu nda yaadin ay na ize hay a se a zeena ra.»

⁸Og gutten vokste op og blev avvent; og Abraham gjorde et stort gjestebud den dag Isak blev avvent.

⁸ Zanka binde beeri, hal i n'a kaa wa. Ibrahim na batu bambata te zaaro din kaŋ i na Isaka kaa wa.

⁹Og Sara så at egypterkvinnen Hagars sønn, som hun hadde født Abraham, spottet,

⁹ Kala Saharatu na izo kaŋ Misirance koŋŋa Hajaratu hay Ibrahim se din fonnay, a goono ga hahaara.

¹⁰og hun sa til Abraham: Driv ut denne trælkvinne og hennes sønn! For denne trælkvinnes sønn skal ikke arve med min sønn, med Isak.

¹⁰ Woodin sabbay se Saharatu ne Ibrahim se: «Ni ma koŋŋo wo da nga izo gaaray, zama koŋŋa izo wo si du tubu ay wane izo Isaka banda.»

¹¹Dette gjorde Abraham meget ondt for hans sønns skyld.

¹¹ Woodin binde dooru Ibrahim gaa gumo, nga izo sabbay se.

¹²Men Gud sa til Abraham: La det ikke gjøre dig ondt for guttens og for din trælkvinnes skyld! Lyd Sara i alt det hun sier til dig! For i Isak skal det nevnes dig en ætt.

¹² Amma Irikoy ne Ibrahim se: «Woone ma si ciya bine saray hari ni se, arwaso da ni koŋŋa sabbay se. Hay kulu kaŋ Saharatu ga ci ni se, kala ni ma maa a sanno se, zama Isaka gaa no ni banda ga fun.

¹³Men også trælkvinnens sønn vil jeg gjøre til et folk, fordi han er din sønn.

¹³ Koŋŋa izo do mo ay ga dumi fo te, zama nga mo ni ize fo no.»

¹⁴Da stod Abraham tidlig op om morgenen og tok brød og en skinnsekk med vann og gav Hagar og la det på hennes skulder; han gav henne også gutten med og lot henne fare. Og hun gikk avsted og for vill i Be'erseba-ørkenen.

¹⁴ Ibrahim binde biya ka tun ka buuru nda hari humbur fo sambu k'i no Hajaratu se. A n'a sarku a se jasa gaa ka izo no a se k'a sallama. Nga mo dira, kal a te boŋdaray. A soobay ka bar-bare Beyer-Seba ganjo ra.

¹⁵Da det var forbi med vannet i sekken, kastet hun gutten fra sig under en busk

¹⁵ Haro kaŋ go humburo ra binde ban, kal a na arwaso jisi tuuri fo cire.

¹⁶og gikk bort og satte sig et stykke ifra, sa langt som et bueskudd; for hun tenkte: Jeg vil ikke se på at gutten dør. Så satt hun et stykke ifra og brast i gråt.

¹⁶ A koy ka goro a jine nangu mooro, danga hangaw hayyaŋ mooray cine fo me. Zama a ne: «Ay ma si di arwaso buuyaŋo.» A goro a jine ka nga jinde sambu ka hẽ.

¹⁷Men Gud hørte gutten ynke sig, og Guds engel ropte til Hagar fra himmelen og sa til henne: Hvad fattes dig, Hagar? Frykt ikke! For Gud har hørt gutten ynke sig der han ligger.

¹⁷ Kala Irikoy maa arwaso jinda. Irikoy malayka jinda fun beena ra ka Hajaratu ce ka ne: «Ifo ka du nin, ya nin Hajaratu? Ma si humburu, zama Irikoy maa arwaso jinda nango kaŋ a go.

¹⁸Reis dig, løft gutten op og hold ham ved hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folk.

¹⁸ Ma tun ka koociya sambu k'a gaay ni kambe ra, zama ay g'a ciya dumi bambata.»

¹⁹Og Gud åpnet hennes øine, så hun så en brønn; da gikk hun dit og fylte sekken med vann og gav gutten å drikke.

¹⁹ Kala Irikoy n'a moy feeri, a di hari day fo mo. A koy ka humburo toonandi nda hari ka no koociya se, nga mo haŋ.

²⁰Og Gud var med gutten; han blev stor og bodde i ørkenen, og da han vokste til, blev han bueskytter.

²⁰ Irikoy go arwaso banda mo koyne. A soobay ka beeri. A goro ganjo ra ka te gaw.

²¹Han bosatte sig i ørkenen Paran, og hans mor tok en hustru til ham fra Egypten.

²¹ A goro Paran ganjo ra. Nyaŋo mo na wande sambu a se Misira laabo ra.

²²Ved denne tid kom Abimelek og Pikol, hans hærfører, og sa til Abraham: Gud er med dig i alt det du gjør.

²² A go no mo, alwaato din ra, kaŋ Abimelek da nga wongu koyo Fikol salaŋ da Ibrahim. I ne: «Irikoy go ni banda hay kulu kaŋ ni ga te ra.

²³Så tilsverg mig nu her ved Gud at du ikke vil fare med svik mot mig og mine barn og min ætt! Likesom jeg har vist godhet mot dig, så skal du gjøre det samme mot mig og mot det land du bor i som fremmed.

²³ Sohõ binde, kala ni ma ze ay se da Irikoy, nango wo ra, ka ne ni si fafagay goy te ay, wala ay izey, wala ay haamey se. Amma ni ga booriyaŋ cabe in da laabo kaŋ ra ni zumbu se, mate kaŋ ay jin ka cabe ni se.»

²⁴Da sa Abraham: Ja, det skal jeg tilsverge dig.

²⁴ Ibrahim ne: «Ay ga ze.»

²⁵Men Abraham gikk i rette med Abimelek for en brønn som Abimeleks tjenere hadde tatt med vold.

²⁵ Amma Ibrahim deeni Abimelek gaa day fo kaŋ Abimelek bannyey kom sabbay se.

²⁶Da sa Abimelek: Jeg vet ikke hvem som har gjort dette; hverken har du sagt mig det, eller har jeg hørt det før idag.

²⁶ Abimelek mo ne: «Ay ya, mana bay boro kaŋ na haya din te, ni mana ci ay se mo. Ay mana maa r'a mo, kala hunkuna.»

²⁷Da tok Abraham småfe og storfe og gav Abimelek, og de gjorde en pakt med hverandre.

²⁷ Ibrahim binde na feejiyaŋ da hawyaŋ sambu ka no Abimelek se. I boro hinka sappe mo.

²⁸Og Abraham stilte syv får av småfeet for sig selv.

²⁸ Woodin banda Ibrahim na feeji zan iyye kaa nga kuro ra.

²⁹Da sa Abimelek til Abraham Hvad skal disse syv får her som du har stilt for sig selv?

²⁹ Abimelek ne Ibrahim se: «Ifo no feeji zan iyya din kaŋ yaŋ ni fay waani?»

³⁰Han svarte: Disse syv får skal du ta imot av mig; det skal være til et vidnesbyrd for mig at jeg har gravd denne brønn.

³⁰ A ne: «Feeji zan iyya din, ni g'i ta ay kambe ra no. I ma ciya seeda ay se kaŋ ay no ka dayo wo fansi.»

³¹Derfor kalte de dette sted Be'erseba*; for der gjorde de begge sin ed. / {* Edsbrønnen.}

³¹ A na nango wo maa daŋ Beyer-Seba, _kaŋ a feerijo ga ti Zeyaŋ Dayo|_, zama noodin no i boro hinka kulu ze care se.

³²Så gjorde de da en pakt i Be'erseba; og Abimelek og Pikol, hans hærfører, brøt op og vendte tilbake til filistrenes land.

³² Yaadin binde no i sappe d'a Beyer-Seba. A go mo, Abimelek tun noodin, nga nda nga wongu marga koyo Fikol. I ye Filistancey laabu.

³³Og Abraham plantet en tamarisk i Be'erseba, og der påkalte han Herrens, den evige Guds navn.

³³ Ibrahim mo na boosay tuuri nyayaŋ tilam Beyer-Seba ra. Noodin mo a ce Rabbi maa boŋ ka ne a se Irikoy Duumikoy.

³⁴Og Abraham bodde som fremmed i filistrenes land en lang tid.

³⁴ Ibrahim goro jirbi boobo Filistancey laabo ra.