¹Da Jakob fikk vite at det var korn i Egypten, sa han til sine sønner: Hvorfor sitter I og ser på hverandre?

¹ Yakuba mo di i goono ga du ŋwaari Misira. Yakuba ne nga izey se: «Ifo se no araŋ ga care guna?»

²Og han sa: Jeg har hørt at det er korn i Egypten; dra dit ned og kjøp korn til oss der, så vi kan leve og ikke dø!

² A ne: «A go, ay maa kaŋ ŋwaari go Misira. Kal araŋ ma do noodin ka day iri se, zama iri ma du ka funa, iri ma si bu.»

³Da drog Josefs ti brødre ned for å kjøpe korn i Egypten.

³ Kala Yusufu beerey koy, ngey boro way, zama ngey ma ŋwaari day Misira.

⁴Men Benjamin, Josefs bror, sendte Jakob ikke avsted med hans brødre; for han sa: Det kunde møte ham en ulykke.

⁴ Amma Yakuba mana Yusufu kayno Benyamin donton a ma koy nga beerey banda, zama baabo goono ga ne: «A ma si te hambara hasaraw fo ga du a.»

⁵Så kom Israels sønner for å kjøpe korn blandt alle de andre som kom; for det var hungersnød i Kana'ans land.

⁵ Israyla* izey binde koy borey kaŋ yaŋ ga koy din banda, zama ngey ma ŋwaari day, zama haray go Kanaana laabo ra.

⁶Og Josef var den som rådet i landet; det var han som solgte korn til alt folket i landet; og Josefs brødre kom og bøide sig med sitt ansikt til jorden for ham.

⁶ Yusufu mo, nga ga ti laabo hinkoyo. Nga mo no koyne ga neera laabo borey kulu se. Yusufu beerey mo kaa. I sombu a se, i moydumey go hala ganda.

⁷Da Josef så sine brødre, kjente han dem igjen; men han lot som om de var fremmede for ham, og talte hårdt til dem og sa til dem: Hvor kommer I fra? De sa: Fra Kana'ans land for å kjøpe korn.

⁷ Yusufu binde di nga beerey, a n'i bay mo, amma a na nga boŋ te i se danga yaw cine. A salaŋ i se da futay ka ne i se: «Man gaa no araŋ fun?» I ne a se: «Kanaana laabo ra no iri fun, iri kaa ka ŋwaari day no.»

⁸Josef kjente sine brødre, men de kjente ikke ham.

⁸ Yusufu na nga beerey bay, amma ngey wo man'a bay.

⁹Og Josef kom i hu det han hadde drømt om dem, og sa til dem: I er speidere, I er kommet for å se hvor landet ligger åpent.

⁹ Yusufu mo fongu nda hindirey kaŋ nga te i boŋ. A ne i se: «Araŋ wo bar-barkoyaŋ no. Araŋ kaa neewo no zama araŋ ma guna ka di naŋ kaŋ laabo sinda kosaray.»

¹⁰De svarte ham: Nei, herre, dine tjenere er kommet for å kjøpe korn.

¹⁰ I ne a se: «Abada, iri koyo, amma ŋwaari daymi sabbay se no iri, ni bannyey kaa.

¹¹Vi er alle sønner av én mann; vi er ærlige folk, dine tjenere er ikke speidere.

¹¹ Iri kulu baaba folloŋ izeyaŋ no. Iri ya yaddanteyaŋ no. Iri, ni bannyey manti ma-cararayaŋ.»

¹²Men han sa til dem: Jo, I er kommet for å se hvor landet ligger åpent.

¹² A ne i se: «Abada. Araŋ wo kaa day no zama araŋ ma di naŋ kaŋ laabo sinda kosaray.»

¹³Men de sa: Vi, dine tjenere, er tolv brødre, sønner av én mann i Kana'ans land, den yngste er nu hjemme hos vår far, og én er ikke mere til.

¹³ I ne: «Iri, ni bannyey wo, iri boro way cindi hinka no, care nya-izeyaŋ, boro folloŋ izeyaŋ mo no Kanaana laabo ra. A go, koda go iri baabo do hunkuna, afo mo si no.»

¹⁴Josef sa til dem: Det er som jeg har sagt til eder: I er speidere.

¹⁴ Yusufu ne i se: «Wo kaŋ ay ci araŋ gaa nooya, araŋ wo ma-cararayaŋ no.

¹⁵Men nu skal I prøves: Så sant Farao lever, skal I ikke komme herfra før eders yngste bror kommer hit.

¹⁵ To, ya-cine gaa no ay g'araŋ gosi: ay ze da Firawna fundo! Araŋ si fatta ne kala nda araŋ koda kaa jina.

¹⁶Send en av eder avsted for å hente eders bror, men I andre skal holdes fanget, og eders ord skal prøves, om det er sant det I sier; hvis ikke, så er I, så sant Farao lever, speidere.

¹⁶ Araŋ ma araŋ ra afo donton, a ma kande araŋ kayno, araŋ mo ga goro ne hawante, zama i ma araŋ sanno gosi ka di hala cimi go araŋ do. Da manti yaadin no mo, ay ze da Firawna fundo! haciika, araŋ ya ma-cararayaŋ no.»

¹⁷Og han holdt dem alle sammen i fengsel i tre dager.

¹⁷ Kal a n'i kulu margu ka daŋ i m'i gaay jirbi hinza.

¹⁸Men den tredje dag sa Josef til dem: Gjør som jeg nu sier, så skal I leve! Jeg frykter Gud.

¹⁸ Zaari hinzanta hane mo Yusufu ne i se: «Woone no araŋ ga te, araŋ ma du ka funa, zama ay ga humburu Irikoy.

¹⁹Dersom I er ærlige folk, så skal en av eder brødre bli tilbake i fengslet, men I andre kan dra avsted og ha med eder korn til hjelp mot hungersnøden i eders hjem,

¹⁹ Da araŋ wo naanaykoyyaŋ no, ay ga gaay araŋ nya-izey wo ra afo, windo kaŋ ra i n'araŋ gaay din, amma araŋ wo ma koy. Araŋ ma sambu ŋwaari ka konda araŋ windey haraykooney se.

²⁰og før eders yngste bror til mig, så eders ord kan sannes, og I ikke skal dø. Og de så gjorde.

²⁰ Araŋ ma kande araŋ koda ay do. Yaadin gaa no araŋ sanney ga tabbat, araŋ ma si bu mo.» I binde te yaadin.

²¹Og de sa sig imellem: Sannelig, vi har skyld på oss for vår bror. Vi så hans sjeleangst da han bønnfalt oss, og vi vilde ikke høre; derfor er denne nød kommet over oss.

²¹ I ne ngey da care se: «Daahir, iri ya taalikoyyaŋ no iri kayno do haray, za kaŋ iri di a fundo taabo, saaya kaŋ a na iri ŋwaaray gomni, amma iri wangu ka maa. Woodin se no taabi woone du iri.»

²²Da tok Ruben til orde og sa til dem: Sa jeg ikke til eder: Gjør ikke synd mot gutten? Men I vilde ikke høre; se, derfor kreves nu hans blod.

²² Ruben tu i se ka ne: «Manti ay ci araŋ se, kaŋ ay ne: ‹Araŋ ma si taali te arwaso din se?› Amma araŋ wangu ka maa. Woodin sabbay se a go, a kuro alhakko no i goono ga hã.»

²³Men de visste ikke at Josef forstod det; for han brukte tolk når han talte med dem.

²³ I mana bay hala Yusufu goono ga maa, zama boro fo go no kaŋ ga sanney barmay i game ra.

²⁴Og han vendte sig fra dem og gråt. Så vendte han sig til dem igjen og talte til dem, og han tok Simeon fra dem og lot ham binde så de så på.

²⁴ Yusufu binde na banda bare i gaa ka soobay ka hẽ gumo. A ye i do ka salaŋ i se. A na Simeyon di i ra k'a haw i jine.

²⁵Og Josef bød sine folk at de skulde fylle deres sekker med korn og legge enhvers penger igjen i hans sekk og gi dem niste med på veien. Og de gjorde således med dem.

²⁵ Waato din gaa Yusufu ne i ma hawgarey toonandi i se da masangu. I ma boro kulu nooro ye a se a hawgara ra, i m'i no hindoonayyaŋ mo fonda sabbay se. Yaadin mo no i te i se.

²⁶Så la de kornet på sine asener og drog derfra.

²⁶ I na ngey ŋwaaro sambu ka dake ngey farkayey boŋ ka dira.

²⁷Men da en av dem åpnet sin sekk for å gi sitt asen fôr i herberget, da fikk han se sine penger, de lå øverst i hans sekk.

²⁷ Amma saaya kaŋ i ra afo na nga hawgara fiti zama a ma nga farka no kaamayaŋ hari i zumbuyaŋo do, kal a di nga nooro go hawgara me gaa.

²⁸Og han sa til sine brødre: Mine penger er kommet igjen, og se, de ligger her i min sekk. Da blev de motfalne og vendte sig forferdet til hverandre og sa: Hvad er det Gud har gjort mot oss?

²⁸ A ne nga nya-izey se: «I n'ay nooro ye, nga neeya ay hawgara ra.» I biney pati. I bare ka care guna nda jijiriyaŋ ka ne: «Ifo no woone kaŋ Irikoy te iri se?»

²⁹Så kom de hjem til Jakob, sin far, i Kana'ans land, og de fortalte ham alt det som hadde hendt dem, og sa:

²⁹ I kaa ngey baabo Yakuba do Kanaana laabo ra ka dede a se hay kulu kaŋ du ngey. I ne:

³⁰Mannen som råder der i landet, talte hårdt til oss og tok oss for folk som vilde speide ut landet.

³⁰ «Bora din kaŋ ga ti laabo koyo salaŋ iri se da futay, a go ho hala iri wo laabu ma-cararayaŋ no.

³¹Og vi sa til ham: Vi er ærlige folk, vi er ikke speidere;

³¹ Iri mo ne a se kaŋ iri wo naanaykoyyaŋ no, manti ma-cararayaŋ no.

³²vi er tolv brødre, alle sønner av samme far, én er ikke mere til, og den yngste er nu hjemme hos vår far i Kana'ans land.

³² Iri boro way cindi hinka no, care nya-izeyaŋ, baaba folloŋ izeyaŋ. Iri boro fo si no, koda mo go iri baabo do hunkuna Kanaana laabo ra.

³³Da sa mannen som råder der i landet, til oss: Av dette vil jeg forstå om I er ærlige folk: La en av eder brødre bli her hos mig og ta hvad I trenger mot hungersnøden i eders hjem, og far eders vei;

³³ Kala bora kaŋ ga ti laabo koyo ne iri se: ‹Mate kaŋ gaa ay ga bay hal araŋ ya cimi boroyaŋ no neeya: araŋ ma araŋ nya-izey ra afo naŋ ne ay do. Araŋ ma sambu ŋwaari araŋ windey haraykooney se k'araŋ diraw te.

³⁴og kom så hit til mig med eders yngste bror, så jeg kan forstå at I ikke er speidere, men ærlige folk! Da vil jeg gi eder eders bror igjen, og I kan fritt dra omkring i landet.

³⁴ Araŋ ma kande araŋ koda ay do. Gaa no ay ga bay kaŋ araŋ manti ma-cararayaŋ, amma araŋ ya cimi boroyaŋ no. Ay g'araŋ nya-izo no araŋ se, araŋ ma day da neerayaŋ te laabo ra mo.› »

³⁵Da de så tømte sine sekker, se, da lå enhvers pengepung i hans sekk; og da de og deres far så pengepungene, blev de redde.

³⁵ A te ka ciya mo, waato kaŋ i go ngey hawgarey feeriyaŋo gaa, kal i boro kulu nooru kunsumo go hawgara ra. Waato kaŋ ngey da ngey baabo di ngey noorey, kal i humburu.

³⁶Og Jakob, deres far, sa til dem: I gjør mig barnløs; Josef er ikke mere til, og Simeon er ikke mere til, og Benjamin vil I ta fra mig; det kommer over mig alt sammen.

³⁶ Kala baabo Yakuba ne i se: «Araŋ n'ay mursandi nd'ay izey. Yusufu si no, Simeyon si no, araŋ ga ba ka Benyamin mo sambu. Harey wo kulu ga gaaba nda ay fundo.»

³⁷Da sa Ruben til sin far: Begge mine sønner kan du drepe hvis jeg ikke kommer tilbake til dig med ham; gi ham i min hånd, så vil jeg føre ham tilbake til dig.

³⁷ Ruben binde salaŋ nga baabo se ka ne: «M'ay ize hinka wi, da day ay mana ye ka kand'a ni do. M'a daŋ ay kambe ra, ay ga ye ka kand'a mo ni do.»

³⁸Men han sa: Min sønn skal ikke dra ned med eder; for hans bror er død, og han er alene tilbake, og dersom det møter ham nogen ulykke på den vei som I drar, så kommer I til å sende mine grå hår med sorg ned i dødsriket.

³⁸ Yakuba ne: «Ay izo si koy araŋ banda, zama a nya izo bu, nga hinne no ka cindi. Da hasaraw fo du a dirawo kaŋ araŋ ga koy ra, yaadin gaa araŋ g'ay hamni kwaara candi nda bine saray nooya ka koy Alaahara.»

³⁹Men hungersnøden var hård i landet.