¹Og da de hadde brukt op det korn de hadde hentet fra Egypten, sa deres far til dem: Dra atter avsted og kjøp oss litt korn!

¹ Hara kankam laabo ra.

²Men Juda sa til ham: Mannen sa så alvorlig til oss: I skal ikke komme for mine øine uten eders bror er med.

² A ciya mo, saaya kaŋ masango kaŋ i kande ka fun Misira din i n'a ŋwa ka ban, baabo ne i se: «Wa ye ka koy ka ŋwaari kayna day iri se koyne.»

³Dersom du vil sende vår bror med oss, vil vi dra ned og kjøpe korn til dig.

³ Kala Yahuda salaŋ a se ka ne: «Bora na sanno gaabandi ka ne: ‹Araŋ si di ay moyduma abada, kala nda araŋ kayno go araŋ banda.›

⁴Men dersom du ikke vil sende ham, vil vi ikke dra ned; for mannen sa til oss: I skal ikke komme for mine øine uten eders bror er med.

⁴ Da ni g'iri kayno daŋ iri banda, iri ga koy ka ŋwaari day,

⁵Da sa Israel: Hvorfor har I gjort så ille mot mig og fortalt mannen at I har ennu en bror?

⁵ amma da ni s'a daŋ _iri banda|_, iri si koy. Zama bora ne iri se: ‹Araŋ si di ay moyduma kala nda araŋ kayno go araŋ banda.› »

⁶De svarte: Mannen spurte oss nøie ut både om oss og om vår ætt og sa: Lever eders far ennu? Har I nogen bror? Og vi svarte ham efter som han spurte; kunde vi vel vite at han vilde si: Kom her ned med eders bror?

⁶ Israyla binde ne: «Ifo se no araŋ n'ay zamba ya-cine, za kaŋ araŋ ne bora se kaŋ araŋ gonda nya-ize fo kaŋ cindi?»

⁷Og Juda sa til Israel, sin far: Send gutten med mig I Så vil vi gjøre oss rede og dra avsted, så vi kan leve og ikke skal dø, både vi og du og våre små barn.

⁷ I ne: «Bora din n'iri hã no iri bumbey sanni boŋ da iri dumo wane. A ne: ‹Araŋ gonda baaba kaŋ gonda fundi? wala araŋ gonda nya-ize fo koyne?› Iri mo, iri tu a se sanni woone yaŋ boŋ. Man iri gonda bayray baa kayna hal a ga ne: ‹Wa kande araŋ kayno ay do?› »

⁸Jeg skal svare for ham, av mig kan du kreve ham; dersom jeg ikke har ham med tilbake til dig og stiller ham for ditt ansikt, da vil jeg være din skyldner alle mine dager;

⁸ Yahuda ne nga baabo Israyla se: «Ma zanka daŋ ay banda. Iri mo, iri ma tun ka koy, zama iri ma funa, iri ma si bu, iri nda nin da iri izey mo.

⁹for dersom vi ikke hadde dryget så lenge, da kunde vi nu to ganger vært her igjen.

⁹ Ay g'a fundo tolme sambu ay boŋ, ay kambe ra no ni g'a ceeci. D'ay mana ye ka kand'a ni do k'a daŋ ni kambe ra, kal ay ma goro nda taali hal abada ay boŋ.

¹⁰Da sa Israel, deres far, til dem: Skal det nu så være, så gjør som jeg sier: Ta i eders sekker av alt det ypperste landet eier, og ha det med til mannen som gave, litt balsam og litt honning, krydderier og ladanum, pistasienøtter og mandler,

¹⁰ Zama da manti kaŋ iri gay, haciika doŋ sohõ iri ye ka kaa ce hinka.»

¹¹og ta dobbelt så mange penger med eder, for de penger som kom igjen og lå øverst i eders sekker, må I ha med tilbake; kanskje det var en feiltagelse.

¹¹ I baabo Israyla ne i se: «D'a tilas, yaadin gaa mate kaŋ araŋ ga te neeya: araŋ ma sambu iri laabo wane hay fo caadante araŋ jeejay ra ka kond'a bora se fooyaŋ hari. Wa konda zawul* kayna da yu kayna, da turaare jinay da yaazi da damsi da amand*.

¹²Ta så eders bror med, og gjør eder rede og dra tilbake til mannen!

¹² Araŋ ma nooru labu-care hinka sambu araŋ kambe ra. Noorey kaŋ i ye araŋ hawgarey ra, araŋ ma ye nd'ey araŋ kambe ra. Hambara forgay no.

¹³Og den allmektige Gud la eder finne barmhjertighet hos mannen, så han lar eders andre bror og Benjamin dra hjem igjen med eder; og jeg - skal jeg være barnløs, så får jeg være barnløs!

¹³ Wa araŋ kayno sambu mo, ka tun ka ye bora do.

¹⁴Så tok mennene denne gave, og de tok dobbelte penger med sig, og Benjamin; og de gjorde sig rede og drog ned til Egypten og trådte frem for Josef.

¹⁴ Irikoy kaŋ ti Hina-Kulu-Koyo ma araŋ no suuji bora do, zama a ma araŋ nya-ize fa din taŋ araŋ se, nga nda Benyamin kulu. Ay mo, d'i n'ay mursandi nd'ay izey, ay murs'ey no.»

¹⁵Da Josef så Benjamin sammen med dem, sa han til den som forestod hans hus: Før mennene inn i huset og la slakte og lage til; for mennene skal ete til middag hos mig.

¹⁵ Kala borey na fooyaŋey sambu. I na nooru labu-care hinka mo sambu ngey kambe ra, da Benyamin mo. I tun ngey do ka koy Misira ka kay Yusufu jine.

¹⁶Og mannen gjorde som Josef sa, og førte mennene inn i Josefs hus.

¹⁶ Saaya kaŋ Yusufu di Benyamin go i banda, a ne nga windi jine funa se: «Ma furo nda borey din windo ra. Ma alman wi mo k'a soola, zama da wayna to zaari bindi, borey din ga ŋwa ay banda.»

¹⁷Men mennene blev redde fordi de blev ført inn i Josefs hus, og de sa: Det er vel for de pengers skyld som forrige gang kom tilbake i våre sekker, vi føres inn her, forat han kan velte sig inn på oss og kaste sig over oss og gjøre oss til træler og ta våre asener.

¹⁷ Kala bora te danga mate kaŋ Yusufu ci nga se ka borey daŋ Yusufu windo ra.

¹⁸De gikk derfor til mannen som forestod Josefs hus, og talte til ham ved inngangen til huset

¹⁸ Borey din humburu zama i n'i daŋ Yusufu windo ra. I ne: «Nooro din kaŋ i ye iri hawgarey ra za sintina gaa din, a se no i n'iri daŋ, zama nga ma du kobay ka kaŋ iri boŋ, ka iri te bannyayaŋ, iri nda iri farkayey kulu.»

¹⁹og sa: Hør, herre! Vi kom forrige gang ned her for å kjøpe korn;

¹⁹ Kal i sosoro ka maan Yusufu windi jine funa do. I salaŋ a se windo me gaa

²⁰men da vi kom til herberget og åpnet våre sekker, se, da lå enhvers penger øverst i hans sekk, våre penger med sin fulle vekt, og nu har vi dem med oss igjen,

²⁰ ka ne: «Ya iri jine bora, daahir iri kaayaŋ jina gaa, iri kaa zama iri ma ŋwaari day no.

²¹og vi har tatt andre penger ned med oss til å kjøpe korn for; vi vet ikke hvem som har lagt våre penger i våre sekker.

²¹ A ciya mo, waato kaŋ iri to zumbuyaŋo do, iri n'iri hawgarey feeri, kala boro kulu nooro go a hawgara me gaa. Iri noorey neeya timmante. Iri ye ka kand'ey iri kambe ra.

²²Da sa han: I kan være rolige, frykt ikke! Eders Gud og eders fars Gud har gitt eder en skatt i eders sekker; eders penger har jeg fått. Så førte han Simeon ut til dem.

²² Iri kande nooru fooyaŋ mo koyne zama iri ma ŋwaari day. Iri mana bay boro kaŋ n'iri noorey ye iri hawgarey ra.»

²³Derefter førte mannen dem inn i Josefs hus og gav dem vann, og de tvettet sine føtter, og han gav dem fôr til deres asener.

²³ Kal a ne: «Laakal kanay ma goro araŋ gaa, araŋ ma si humburu bo. Araŋ Irikoyo, araŋ baaba Irikoyo, nga no k'araŋ no arzaka araŋ hawgarey ra. Araŋ noorey furo ay kambe ra.» A na Simeyon mo kaa taray.

²⁴Så la de gaven til rette til Josef skulde komme hjem om middagen; for de hadde hørt at de skulde ete der.

²⁴ Bannya din mo na borey daŋ Yusufu fuwo ra. A n'i no hari, i na ngey cey nyun. A n'i farkayey mo no ŋwaari.

²⁵Og da Josef var kommet hjem, bar de inn til ham gaven som de hadde med sig, og kastet sig ned på jorden for ham.

²⁵ I na fooyaŋ haro soola hala Yusufu ga kaa zaari bindi, zama i ci i se kaŋ i ga ŋwa noodin.

²⁶Men han spurte dem om det gikk dem vel, og han sa: Går det eders far vel, den gamle som I talte om? Lever han ennu?

²⁶ Waato kaŋ Yusufu ye ka kaa fu, i kond'a se fooyaŋ haro kaŋ go i kambey ra windo ra. I gurfa a jine hala ganda.

²⁷De svarte: Ja! Det går din tjener vår far vel; han lever ennu. Og de bøide sig og kastet sig ned for ham.

²⁷ A n'i baani hã ka ne: «Araŋ baabo go baani, wala, dottija din kaŋ araŋ ci? A gonda fundi hala hõ?»

²⁸Og da han så op og fikk øie på Benjamin, sin bror, sin mors sønn, sa han: Er dette eders yngste bror, som I talte til mig om? Og han sa: Gud velsigne dig, min sønn!

²⁸ I ne: «Ni bannya, iri baaba go baani. A gonda fundi hala hõ.» I na boŋ sumbal ka sombu a jine.

²⁹Og Josef skyndte sig bort, for hans hjerte brente mot hans bror, og han søkte et sted hvor han kunde gråte; og han gikk inn i sitt kammer og gråt der.

²⁹ A na nga boŋ sambu ka di nga kayno, Benyamin, a nyaŋo izo. A ne: «Araŋ koda no, wala? nga kaŋ araŋ ci ay se?» A ne koyne: «Irikoy ma gomni te ni se, ay izo!»

³⁰Så tvettet han sitt ansikt og gikk ut, og han gjorde sig sterk og sa: Sett maten frem!

³⁰ Kala Yusufu waasu, zama a gaahamo jijiri, nga kayno bakaraw se. A na nangu ceeci zama nga ma hẽ. A furo nga kaniyaŋ fuwo ra ka hẽ noodin.

³¹Og de satte frem for ham særskilt og for dem særskilt, og for egypterne som åt hos ham, særskilt; for egypterne kan ikke ete sammen med hebreerne, det er en vederstyggelighet for egypterne.

³¹ A na nga moyduma nyun ka fatta, kal a hin nga boŋ. A ne i ma kande ŋwaari.

³²Og mennene fikk sine plasser midt imot ham efter alderen, den førstefødte øverst og den yngste nederst, og de så på hverandre og undret sig.

³² I daŋ a se nga wane, nga hinne. Ngey mo wane go waani i do. Misirancey kaŋ yaŋ go noodin mo, i ŋwaaro go waani, zama kabiya hari no Misirancey se i ma ŋwa Ibraniyancey banda; fanta hari no Misirancey se.

³³Og han lot bære til dem av maten på sitt bord, og Benjamin fikk fem ganger så meget som enhver av de andre; og de drakk, og drakk sig glade med ham.

³³ I goro a jine, hay-jina nga hayyaŋ darza boŋ, koda mo nga kaynayaŋo boŋ. Borey mo na care guna nda dambara.

³⁴ A ne i ma ŋwaaro sambu nga jine ka kond'a i se. Amma Benyamin wano, a naŋ i m'a te a ma to cindey wane fo sorro gu. I haŋ ka maa kaani a banda.