1Men folket knurret, og dette mishaget Herren; for da Herren hørte det, blev hans vrede optendt, og ild fra Herren slo ned mellem dem og fortærte nogen ytterst i leiren.
1 Borey binde te danga jancekoyaŋ, hal a mana kaan Rabbi se. Rabbi mo maa r'a ka te bine. Kala Rabbi danjo di i game ra, ka ŋwa gata caso gaa.
2Da ropte folket til Moses, og Moses bad til Herren, og ilden blev slukket.
2 Waato kaŋ borey hẽ Musa gaa, Musa mo na adduwa te Rabbi gaa. Kala danjo bu.
3Og han kalte dette sted Tabera*, fordi Herrens ild hadde slått ned mellem dem. / {* brand.}
3 A na maa daŋ nango din gaa ka ne a se: Tabera, _kaŋ a feerijo ga ti tonyaŋ|_, zama noodin no Rabbi danjo di i game ra.
4Men den sammenløpne hop som fulgte med dem, blev grepet av lystenhet; også Israels barn begynte da atter å jamre sig og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete!
4 Marga kaasumanta kaŋ go i banda sintin ka bini, hala Israyla izey ye ka hẽ ka ne: «May no g'iri no ham iri ma ŋwa?
5Vi minnes fisken som vi åt i Egypten for intet, gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken.
5 Iri go ga fongu nda hamisa kaŋ iri goro ka ŋwa Misira ra yaamo, da labtanda, nda kanay, da albasan kayna, nd'ibeero, da tafarnuwa.
6Men nu vansmekter vår sjel, for her er ingenting; Vi ser ikke annet for våre øine enn mannaen.
6 Amma sohõ iri biney go ga suugu. Hay kulu mana cindi kaŋ iri moy ga di kala day Manna* wo.»
7Mannaen lignet korianderfrø, og av utseende var den som bdellium.
7 Manna din mo ga to haamo gure beeray gaa. A alhaalo mo go danga deeli cine.
8Folket løp hit og dit og sanket og malte den på håndkvern eller støtte den i morter og kokte den i gryter eller bakte kaker av den, og den smakte som oljekake.
8 Borey ga koy k'a kumna ka fufu nda tondiyaŋ, wala i m'a duru humburu ra, k'a hina kusuyaŋ ra. I g'a te maasa mo. A tabayaŋ mo ga hima ji taji.
9Når duggen falt ned over leiren om natten, da falt mannaen ned sammen med den.
9 Saaya kaŋ harandaŋ ga zumbu gata boŋ cin ra no, Maana mo ga zumbu a banda.
10Og Moses hørte folket gråte rundt om i alle familier, enhver i døren til sitt telt, og Herrens vrede optendtes storlig; og Moses blev ille til mote derover.
10 Musa mo maa kaŋ borey goono ga hẽ i almayaaley kulu ra, i boro fo kulu nga kuuru fuwo meyo gaa. Kala Rabbi bine tun i se gumo-gumo. A mana kaan Musa se mo.
11Da sa Moses til Herren: Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øine, siden du har lagt byrden av hele dette folk på mig?
11 Musa binde ne Rabbi se: «Sabaabu woofo se no ni na ay, ni tamo taabandi? Ifo se mo no ay mana du gaakuri ni jine, kaŋ ni ga borey wo kulu jaraw dake ay boŋ?
12Har jeg undfanget hele dette folk, har jeg født det, siden du sier jeg skal bære det i min favn, likesom ammen bærer det diende barn, og føre det til det land du har tilsvoret dets fedre?
12 Ay no ka borey wo kulu gunde jare? Wala ay no k'i hay? Hala ni ma ne ay se: M'i sambu ni gande ra ka jare, mate kaŋ cine baaba ga zanka naanandi jare, hal i ma koy ka to laabo kaŋ ni ze d'a i kaayey se din ra.
13Hvor skal jeg ta kjøtt fra til hele dette folk? For de kommer gråtende til mig og sier: Gi oss kjøtt å ete!
13 Man gaa no ay ga du ham ay ma no borey wo kulu se? Zama i goono ga hẽ ay gaa ka ne: ‹M'iri no ham iri ma ŋwa!›
14Jeg makter ikke å bære hele dette folk alene; det er mig for tungt.
14 Ay si hin borey wo kulu ka jare, zama i tiŋa bisa ay.
15Vil du gjøre således mot mig, så drep mig heller med én gang, dersom jeg har funnet nåde for dine øine, og la mig slippe å se min ulykke!
15 Da yaadin no ni ga te ay se, ay ga ni ŋwaaray m'ay wi me fo, d'ay du gaakuri ni jine. Ma si naŋ ay ma soobay ka di ay masiiba.»
16Da sa Herren til Moses: Kall mig sammen sytti menn av Israels eldste, de som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn, og du skal ta dem med dig til sammenkomstens telt, og la dem stille sig op der sammen med dig.
16 Kala Rabbi ne Musa se: «Ma boro wayye margu ay do, Israyla arkusuyaŋ, kaŋ yaŋ ni g'i bay arkusu beeri yaŋ no borey do, kaŋ i jine boroyaŋ no. Ma kand'ey kubayyaŋ hukumo do, i ma kay noodin ni banda.
17Så vil jeg komme ned og tale med dig der, og jeg vil ta av den ånd som er over dig, og legge på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med dig, og du ikke skal bære den alene.
17 Ay mo ga zumbu ka salaŋ ni se noodin. Ay ga sambu Biya kaŋ go ni boŋ din gaa, k'a dake i boŋ. Ngey mo ma borey jarawo jare ni banda, hala ni bumbo ma s'a jare, ni hinne.
18Og til folket skal du si: Hellige eder til imorgen, så skal I få kjøtt å ete, siden I har grått for Herren og sagt: Å, om vi hadde kjøtt å ete, for i Egypten hadde vi det godt. Nu vil Herren gi eder kjøtt, så I kan ete.
18 Ma ne mo jama se: Wa araŋ boŋ fay waani hala suba, araŋ ga ham ŋwa mo. Zama araŋ hẽ Rabbi hangey ra ka ne: ‹May no g'iri no ham iri ma ŋwa? Zama iri goro baani Misira.› Woodin sabbay se no Rabbi g'araŋ no ham, araŋ g'a ŋwa mo.
19Ikke bare én dag skal I ete av det, og ikke to dager og ikke fem dager og ikke tyve dager,
19 Manti zaari folloŋ no araŋ g'a ŋwa bo, wala jirbi hinka, wala jirbi gu, wala jirbi way, wala jirbi waranka.
20men en hel måned, til I ikke lenger tåler lukten av det, og det byr eder imot, fordi I foraktet Herren, som er midt iblandt eder, og gråt for hans åsyn og sa: Hvorfor drog vi da ut av Egypten?
20 Amma hala handu fo kubante, kal a ma fatta araŋ niine funey ra, a ma ciya araŋ se fanta hari. Zama araŋ donda Rabbi kaŋ go araŋ game ra, ka hẽ a jine, ka ne: ‹Ifo se no iri fatta Misira?› »
21Og Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots teller det folk som jeg følges med, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan ete en hel måned!
21 Kala Musa ne: «Borey kaŋ yaŋ game ra ay go, i ga to sooje zambar iddu hala sorro zangu. Ni mo ne ni g'i no ham i ma ŋwa handu fo kubante.
22Skal der da slaktes så meget småfe og storfe til dem at det blir nok for dem? Eller skal alle fiskene i havet sankes sammen til dem, så det blir nok for dem?
22 Mate no? I ma feeji kuru nda haw kuru yaŋ wi i se, hala a ma wasa i se? Wala i ma teeku ham kulu margu care banda, a ga wasa i se, wala?»
23Da sa Herren til Moses: Er Herrens arm for kort? Nu skal du få se om det vil gå dig som jeg har sagt, eller ikke.
23 Rabbi na Musa hã ka ne: «Rabbi kamba kuuyaŋo gaze no, wala? Day sohõ ni ga di hal ay sanno ga te ni do, wala a si te.»
24Så gikk Moses ut og kunngjorde Herrens ord for folket, og han samlet sytti menn av folkets eldste og lot dem stille sig rundt om teltet.
24 Musa mo fatta ka Rabbi sanney ci jama se, ka jama arkusu beeri wayya margu, k'i kayandi hukumo windanta.
25Da kom Herren ned i skyen og talte til ham, og han tok av den ånd som var over ham, og la på de sytti eldste, og det skjedde da ånden hvilte over dem, da talte de profetiske ord, men siden gjorde de det ikke mere.
25 Rabbi mo zumbu buru yuuma ra, ka salaŋ a se. A sambu Biya kaŋ go Musa boŋ din gaa, k'a no arkusu wayya din se. A ciya mo, saaya kaŋ Biya zumbu i boŋ, i na annabitaray te, amma sorro folloŋ no.
26Men det var to menn blitt tilbake i leiren, den ene hette Eldad, og den andre Medad, og ånden hvilte over dem, for de var blandt de opskrevne, men de var ikke gått ut til teltet; og de talte profetisk i leiren.
26 Amma i boro wayya din ra, boro hinka goro gata ra. Afo maa Eldad, afa mo maa Medad. I go hantumantey ra, amma i mana fatta ka koy hukumo do. Biya din zumbu i boŋ hal i na annabitaray te gata ra.
27Da løp en gutt ut og meldte det til Moses og sa: Eldad og Medad taler profetisk i leiren.
27 Kala arwasu fo zuru ka koy ka ci Musa se ka ne: «Eldad da Medad go ga annabitaray te gata ra!»
28Og Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses fra sin ungdom av, tok til orde og sa: Min herre Moses, forbyd dem det!
28 Nun ize Yasuwa, (Musa saajawkwa nooya za a go zanka) a tu ka ne: «Ay jine bora Musa, m'i gaay!»
29Men Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gid alt Herrens folk var profeter, gid Herren vilde legge sin Ånd på dem!
29 Amma Musa ne a se: «Ni goono ga canse ay sabbay se, wala? Doŋ day Rabbi jama kulu ma ciya annabiyaŋ*. Rabbi ma nga Biya zumandi i boŋ!»
30Så gikk Moses tilbake til leiren, både han og de eldste av Israel.
30 Musa binde fatta ka koy gata ra, nga nda Israyla arkusu beeray.
31Da brøt det løs en storm fra Herren, og den førte vaktler inn fra havet og strødde dem over leiren, omkring en dagsreise på den ene kant og omkring en dagsreise på den andre kant rundt om leiren og omkring to alen over jordens overflate.
31 Woodin banda, haw fo fun Rabbi do ka faaru. A kande darfandayaŋ kaŋ fun teeko do haray, k'i taŋ gata boŋ, sanda zaari fo diraw ne-haray, ya-haray mo zaari fo diraw, gata casey gaa. I go laabo se beene sanda kambe kar hinka.
32Da stod folket op og gikk hele den dag og hele natten og hele den næste dag og sanket vaktlene; den som hadde samlet minst, hadde sanket ti homer. Og de bredte dem ut rundt om leiren.
32 Kala borey tun ka kay zaaro din kulu, da cino din kulu, d'a suba mo zaaro kulu. I na darfandayaŋ di. Bora kaŋ mana iboobo di, a koy du tono way cindi gu. I n'i yandi gata windanta kulu ngey boŋ se.
33Men mens kjøttet ennu var mellem deres tenner, før det var helt fortært, optendtes Herrens vrede mot folket, og Herren lot det bli et meget stort mannefall blandt folket.
33 Amma, waato kaŋ hamo go i hinjey game ra, za i man'a kaama jina, Rabbi dukur jama se. Rabbi na borey kar mo da balaaw bambata fo.
34Og de kalte dette sted Kibrot Hatta'ava*, fordi de der begravde dem som hadde vært så lystne. / {* lystenhets graver.}
34 I na noodin maa daŋ Binikomey Saarayey, zama noodin no i na borey kaŋ yaŋ bini din fiji.
35Fra Kibrot-Hatta'ava brøt folket op til Haserot, og de blev i Haserot.
35 Jama dira za Binikomey Saarayey ka koy to Hazerot. I goro Hazerot ra.