1Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten.
1 Kala jama kulu na ngey jinde sambu ka baray. Cin woodin kulu i hanna ka hẽ.
2Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: Gid vi var død i Egyptens land eller her i ørkenen! Å, at vi var død!
2 Israyla izey kulu binde na Musa nda Haruna guuni-guuni. Jama kulu ne i se: «Doŋ iri ma bu Misira laabo ra. Wala doŋ, iri ma bu saajo wo ra!
3Hvorfor fører Herren oss inn i dette land, så vi må falle for sverdet? Våre hustruer og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypten?
3 Ifo se binde no Rabbi kande iri ne laabo wo ra hala takuba m'iri zeeri? I m'iri wandey d'iri izey ciya wongu arzaka yaŋ? Iri ma ye Misira, manti a bisa neewo?»
4Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypten!
4 Kal i ne care se: «Iri ma jine boro fo suuban ka ye Misira.»
5Da falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele den forsamlede menighet av Israels barn.
5 Waato din gaa Musa nda Haruna ganda biri Israyla izey jama marga kulu jine.
6Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blandt dem som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær
6 Kala Nun izo Yasuwa nda Yefunna izo Kaleb, kaŋ yaŋ koy laabo fintalkoy banda na ngey bankaarayey tooru-tooru*.
7og talte til hele Israels barns menighet og sa: Det land som vi drog igjennem for å utspeide det, er et overmåte godt land.
7 I salaŋ Israyla izey marga kulu se ka ne: «Laabo kaŋ iri koy a ra ka guna din, laabu hanno no gumo!
8Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det - et land som flyter med melk og honning.
8 Da Rabbi maa iri kaani, a ga konda iri laabo din ra k'iri no nd'a. Laabu no kaŋ ga wa da yu bambari.
9Sett eder bare ikke op mot Herren og vær ikke redde for folket i det land, for vi skal fortære dem som det var brød; deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss, vær ikke redde for dem!
9 Kala day, araŋ ma si tunanda Rabbi gaa, araŋ ma si humburu laabo din borey mo, zama i ga ciya iri se ŋwaari hari. I kosara dira k'i naŋ, Rabbi mo go iri banda. Araŋ ma si humbur'ey.»
10Da vilde hele menigheten stene dem; men Herrens herlighet åpenbarte sig i sammenkomstens telt for alle Israels barn.
10 Amma jama kulu ne i m'i catu nda tondiyaŋ. Waato din gaa Rabbi darza bangay kubayyaŋ hukumo ra Israyla izey kulu jine.
11Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folk forakte mig, og hvor lenge vil de la være å tro på mig, enda jeg har gjort så mange tegn iblandt dem?
11 Rabbi ne Musa se: «Waatifo no borey wo ga fay d'ay fantayaŋ? Waatifo no i g'ay cimandi, alaamey kulu kaŋ ay te i do se?
12Jeg vil slå dem med pest og utrydde dem, og så vil jeg gjøre dig til et større og sterkere folk enn dette.
12 Ay g'i kar da balaaw, k'i tubo ta i gaa. Ay ma dumi fo te ni do kaŋ ga beeri nd'ey, kaŋ ga gaabu nd'ey mo.»
13Da sa Moses til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft har ført dette folk ut fra dem,
13 Kala Musa ne Rabbi se: «Yaadin gaa ya, Misirancey ga maa r'a (zama nin no ka borey wo kaa i game ra da ni gaabo).
14og de har sagt det til dette lands innbyggere; de har hørt at du, Herre, er midt iblandt dette folk, at du, Herre, har åpenbaret dig for dem øie til øie, og at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten.
14 I ga ci mo laabo woone borey se, zama i maa baaru mate kaŋ ni, ya Rabbi, ni go jama wo game ra. I go ga di nin mo-da-mo, ni buro go i boŋ do ga kay beene. Ni ga furo i jine, zaari haray buru yuumay ra, cin haray mo danji ra.
15Men dreper du nu dette folk, alle som en, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si:
15 Sohõ da ni na dumo wo kulu wi ce folloŋ, kala dumi cindey kaŋ yaŋ maa ni baaru ma salaŋ ka ne:
16Herren maktet ikke å føre dette folk inn i det land han hadde tilsvoret dem, derfor slaktet han dem ned i ørkenen.
16 ‹Zama Rabbi sinda hina ka konda borey wo laabo din ra kaŋ boŋ a ze i se, a sabbay se no a n'i wi ganjo ra.›
17Men la nu din kraft, Herre, vise sig stor, som du har talt og sagt:
17 Sohõ binde, ay ga ni ŋwaaray, naŋ ay Koyo dabaro ma beeri, danga mate kaŋ cine ni salaŋ ka ne:
18Herren er langmodig og rik på miskunnhet, han forlater misgjerning og overtredelse; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd.
18 ‹Rabbi ya suurukoy no kaŋ si tara ka futu, suuji-beeri-koy mo no. A ga izefututaray da taali yaafa. A si taali-teeri adilandi* bo, amma a ga baabey taaley bana izey gaa hala hayyaŋ hinzanta ka koy itaacanta gaa.›
19Tilgi da dette folk dets misgjerning efter din store miskunnhet, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypten og hit!
19 Ay ga ni ŋwaaray, ma borey wo zunubo yaafa, ni baakasinay bambata boŋ, danga mate kaŋ ni jin k'i yaafa za Misira ra ka kaa sohõ.»
20Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem efter ditt ord.
20 Rabbi mo ne: «Ay n'i yaafa ni sanno boŋ.
21Men sa sant jeg lever og hele jorden er full av Herrens herlighet,
21 Amma ay ze nd'ay fundo! Daahir ay ze no kaŋ ndunnya kulu ga aniya ka to da Rabbi darza.
22så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som Jeg har gjort i Egypten og i ørkenen, og som nu har fristet mig ti ganger og ikke hørt på min røst,
22 Zama borey wo kulu man'ay sanno saal, baa kaŋ i di ay darza, i di ay dambara harey kaŋ yaŋ ay te Misira ra nda ganjo ra mo. Sohõ mo i n'ay si hala sorro way --
23sannelig, de skal ikke se det land jeg bar tilsvoret deres fedre; ingen som har foraktet mig, skal få se det
23 I si di laabo kaŋ ay ze d'a ka ne i kaayey se ay g'a no i se. Borey kulu kaŋ n'ay fanta si di a.
24Men min tjener Kaleb - fordi det var en annen ånd i ham, og han trolig fulgte mig, så vil jeg føre ham inn i det land han har vært i, og hans ætt skal eie det.
24 Amma ay tamo Kaleb n'ay gana gumo-gumo, zama a gonda Biya waani nga ra. Ay ga kand'a laabo kaŋ ra a furo din ra. A ga ciya a banda wane mo.
25Men amalekittene og kana'anittene bor her i dalen; vend derfor om imorgen og dra ut i ørkenen på veien til det Røde Hav!
25 Suba araŋ ma bare ka ye ganjo ra, Teeku Cira fonda boŋ.» (Alwaati woodin no, Amalekancey da Kanaanancey go gooro ra da goray).
26Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
26 Kala Rabbi salaŋ Musa nda Haruna se ka ne:
27Hvor lenge skal denne onde menighet holde på å knurre mot mig? Jeg har hørt Israels barns knurr, hvorledes de knurrer mot mig.
27 «Kala waatifo no ay ga suuru nda jama laalo wo, kaŋ go g'ay jance? Ay maa Israyla izey janceyaŋo kaŋ i goono g'ay jance nd'a.
28Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som I har talt for mine ører*, således vil jeg gjøre med eder: / {* 4MO 14, 2.}
28 Wa ci i se: Rabbi ne: Ay ze d'ay fundo, danga mate kaŋ cine araŋ salaŋ ay hangey ra, yaadin cine no ay ga te araŋ se.
29I denne ørken skal eders døde kropper falle, alle de blandt eder som blev mønstret, så mange som I er, fra tyveårsalderen og opover, I som har knurret mot mig;
29 Araŋ ga kaŋ buukoyaŋ saajo wo ra. Boro fo kulu kaŋ i lasaabu araŋ game ra, araŋ lasaabo kulu boŋ, za jiiri waranka izey ka koy beene, araŋ kaŋ yaŋ n'ay jance,
30sannelig, I skal ikke komme inn i det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville la eder bo i, undtagen Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.
30 sikka si araŋ si koy ka furo laabo din ra, nango kaŋ ay ze ka ne ay g'araŋ gorandi a ra. Kala Yefunna izo Kaleb da Nun izo Yasuwa, ngey hinne.
31Eders barn, som I sa vilde bli til rov, dem vil jeg føre der inn, og de skal lære det land å kjenne som I har ringeaktet.
31 Amma araŋ zankey, kaŋ yaŋ araŋ ne i g'i ku wongu ra, ngey wo ay ga naŋ i ma furo. Laabo kaŋ araŋ fanta mo, ngey wo g'a bay.
32Men eders døde kropper skal falle i denne ørken.
32 Amma araŋ wo, araŋ ga kaŋ jifayaŋ ganji woone ra.
33Og eders barn skal flakke om som hyrder i ørkenen i firti år og bøte for eders utroskap mot Herren, inntil I alle er blitt til lik i ørkenen.
33 Araŋ izey mo ga dira boŋdaray ra ganjo ra kala jiiri waytaaci. I g'araŋ naanay-jaŋa jare, hal araŋ jifey kulu ma kaŋ ganjo ra.
34Likesom I utspeidet landet i firti dager, således skal I lide for eders misgjerninger i firti år, et år for hver dag; og I skal kjenne at jeg har vendt mig bort fra eder.
34 Jirbey kaŋ araŋ na laabo fintal din lasaabo boŋ, danga jirbi waytaaci, zaari fo kulu jiiri fo, yaadin no araŋ g'araŋ izefututara jare nd'a, sanda jiiri waytaaci nooya. Yaadin gaa no araŋ ga bay haŋ kaŋ no d'ay na banda bare _araŋ gaa|_.
35Jeg, Herren, har sagt: Sannelig, således vil jeg gjøre med hele denne onde menighet, som har sammensvoret sig mot mig; her i ørkenen skal de gå til grunne, her skal de dø.
35 Ay ya Rabbi no kaŋ salaŋ. Haciika mo ay g'a te jama laalo wo se, kaŋ yaŋ margu ka tun ka gaaba nd'ay. Ganjo wo ra no i ga halaci. Neewo mo no i ga bu.»
36De menn som Moses hadde sendt for å utspeide landet, og som var kommet tilbake og hadde fått hele menigheten til å knurre mot ham ved å tale ille om landet,
36 Alborey din mo, kaŋ yaŋ Musa donton i ma koy ka laabo fintal din, kaŋ yaŋ ye ka kaa ka naŋ jama kulu ma Rabbi jance, i na kalima sanniyaŋ salaŋ laabo boŋ,
37disse menn, som hadde talt ille om landet, blev slått ned for Herrens åsyn og døde.
37 sanda borey kaŋ yaŋ kande baaru laala laabo boŋ, ngey wo bu da balaaw Rabbi jine.
38Bare Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, blev i live av de menn som var gått avsted for å utspeide landet.
38 Amma Nun izo Yasuwa da Yefunna izo Kaleb, kaŋ go borey kaŋ koy ka laabo fintal yaŋ ra, borey din funa.
39Og Moses bar disse ord frem for alle Israels barn; da sørget folket sårt.
39 Waato din gaa no Musa na sanney din kulu ci Israyla izey kulu se, hal i na baray bambata te.
40Og de stod tidlig op om morgenen og drog opover mot fjellhøiden og sa: Se, her er vi, og vi vil dra op til det sted som Herren har talt om; for vi har syndet.
40 I kulu tun mo za da hinay susuba ra. I kaaru hala tondi kuuko boŋ ka ne: «Guna, iri neeya! Iri ga ziji ka koy nango kaŋ Rabbi n'a alkawlo te, zama iri na zunubi te.»
41Men Moses sa: Hvorfor overtreder I Herrens bud? Det vil ikke lykkes.
41 Amma Musa ne: «Ifo se no sohõ araŋ ga Rabbi sanno daaru? A si te albarka.
42Dra ikke der op! For Herren er ikke blandt eder, I kommer bare til å bli slått av eders fiender.
42 Wa si ziji fa, zama Rabbi si araŋ game ra. Araŋ ibarey ga hin araŋ,
43For amalekittene og kana'anittene vil møte eder der, og I skal falle for sverdet, fordi I har vendt eder bort fra Herren, og Herren vil ikke være med eder.
43 zama Amalekancey da Kanaanancey go noodin araŋ jine. Araŋ mo, takuba g'araŋ zeeri, zama araŋ na banda bare Rabbi ganayaŋo gaa, woodin se no a si araŋ banda.»
44Men de drog i overmodig tross op til fjellhøiden; men Herrens pakts ark og Moses forlot ikke leiren.
44 Amma i farrati ka ziji tudo boŋ. Kulu nda yaadin Rabbi sappa sundurko da Musa mana fatta gata ra.
45Da kom amalekittene og kana'anittene, som bodde der på fjellet, ned og slo dem sønder og sammen og forfulgte dem like til Horma.
45 Waati din gaa no, Amalekancey da Kanaanancey kaŋ yaŋ goono ga goro tudo din boŋ zumbu ka borey kar k'i zeeri kal i koy ka to Horma.