¹Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. {* livskraft.}

¹‹‹Yaşama gücüm tükendi, günlerim kısaldı,Mezar gözlüyor beni.

²Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.

²Çevremi alaycılar kuşatmış,Gözümü onların aşağılamasıyla açıp kapıyorum.

³Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / {* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.}

³‹‹Ey Tanrı, kefilim ol kendine karşı,Başka kim var bana güvence verecek?

⁴Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.

⁴Çünkü onların aklını anlayışa kapadın,Bu yüzden onları zafere kavuşturmayacaksın.

⁵Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / {* for sine forfølgere.}

⁵Para için dostlarını satan adamınÇocuklarının gözünün feri söner.

⁶Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.

⁶‹‹Tanrı beni insanların diline düşürdü,Yüzüme tükürmekteler.

⁷Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.

⁷Kederden gözümün feri söndü,Kollarım bacaklarım çırpı gibi.

⁸Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;

⁸Dürüst insanlar buna şaşıyor,Suçsuzlar tanrısızlara saldırıyor.

⁹men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

⁹Doğrular kendi yolunu tutuyor,Elleri temiz olanlar gittikçe güçleniyor.

¹⁰Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

¹⁰‹‹Ama siz, hepiniz gelin yine deneyin!Aranızda bir bilge bulamayacağım.

¹¹Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!

¹¹Günlerim geçti, tasarılarım,Dileklerim suya düştü.

¹²Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.

¹²Bu insanlar geceyi gündüze çeviriyorlar,Karanlığa ‹Işık yakındır› diyorlar.

¹³Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,

¹³Ölüler diyarını evim diye gözlüyorsam,Yatağımı karanlığa seriyorsam,

¹⁴roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

¹⁴Çukura ‹Babam›,Kurda ‹Annem, kızkardeşim› diyorsam,

¹⁵hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?

¹⁵Umudum nerede?Kim benim için umut görebilir?

¹⁶Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}

¹⁶Umut benimle ölüler diyarına mı inecek?Toprağa birlikte mi gireceğiz?››