1Da tok Job til orde og sa:
1Eyüp şöyle yanıtladı:
2Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
2‹‹Keşke üzüntüm tartılabilse,Acım teraziye konabilseydi!
3For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
3Denizlerin kumundan ağır gelirdi,Bu yüzden abuk sabuk konuştum.
4For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
4Çünkü Her Şeye Gücü Yetenin okları içimde,Ruhum onların zehirini içiyor,Tanrının dehşetleri karşıma dizildi.
5Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
5Otu olan yaban eşeği anırır mı,Yemi olan öküz böğürür mü?
6Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
6Tatsız bir şey tuzsuz yenir mi,Yumurta akında tat bulunur mu?
7Det byr mig imot å røre ved det*; det er for mig som utskjemt mat. / {* d.e. ved mine lidelser.}
7Böyle yiyeceklere dokunmak istemiyorum,Beni hasta ediyorlar.
8Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
8‹‹Keşke dileğim yerine gelse,Tanrı özlediğimi bana verse!
9Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
9Kerem edip beni ezse,Elini çabuk tutup yaşam bağımı kesse!
10Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
10Yine avunur,Amansız derdime karşın sevinirdim,Çünkü Kutsal Olanın sözlerini yadsımadım.
11Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
11Gücüm nedir ki, bekleyeyim?Sonum nedir ki, sabredeyim?
12Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
12Taş kadar güçlü müyüm,Etim tunçtan mı?
13Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
13Çaresiz kalıncaKendimi kurtaracak gücüm mü olur?
14Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
14‹‹Kederli insana dost sevgisi gerekir,Her Şeye Gücü Yetenden korkmaktan vaz geçse bile.
15Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
15Kardeşlerim kuru bir dere gibi beni aldattı;Hani gürül gürül akan dereler vardır,
16som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
16Eriyen buzlarla taşan,Kar sularıyla beslenen,
17men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
17Ama kurak mevsimde akmayan,Sıcakta yataklarında tükenen dereler...İşte öyle aldattılar beni.
18Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
18O dereler için kervanlar yolundan sapar,Çöle çıkıp yok olurlar.Temanın kervanları su arar,Sabadan gelen yolcular umutla bakar.
19Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20Ama oraya varınca umut bağladıkları için utanır,Hayal kırıklığına uğrarlar.
20de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21Artık siz de bir hiç oldunuz,Dehşete kapılıp korkuyorsunuz.
21Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22‹Benim için bir şey verin›Ya da, ‹Rüşvet veripBeni düşmanın elinden kurtarın,Acımasızların elinden alın› dedim mi?
22Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
24‹‹Bana öğretin, susayım,Yanlışımı gösterin.
23at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
25Doğru söz acıdır!Ama tartışmalarınız neyi kanıtlıyor?
24Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
26Sözlerimi düzeltmek mi istiyorsunuz?Çaresizin sözlerini boş laf mı sayıyorsunuz?
25Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
27Öksüzün üzerine kura çeker,Arkadaşınızın üzerine pazarlık ederdiniz.
26Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
28‹‹Şimdi lütfedip bana bakın,Yüzünüze karşı yalan söyleyecek değilim ya.
27Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
29Bırakın artık, haksızlık etmeyin,Bir daha düşünün, davamda haklıyım.
28Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
30Ağzımdan haksız bir söz çıkıyor mu,Damağım kötü niyeti ayırt edemiyor mu?
29Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?