¹Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

¹Şuahlı Bildat şöyle yanıtladı:

²Hvor lenge vil du tale så? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?

²‹‹Ne zamana dek böyle konuşacaksın?Sözlerin sert rüzgar gibi.

³Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?

³Tanrı adaleti saptırır mı,Her Şeye Gücü Yeten doğru olanı çarpıtır mı?

⁴Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.

⁴Oğulların ona karşı günah işlediyse,İsyanlarının cezasını vermiştir.

⁵Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde,

⁵Ama sen gayretle Tanrıyı arar,Her Şeye Gücü Yetene yalvarırsan,

⁶hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,

⁶Temiz ve doğruysan,O şimdi bile senin için kolları sıvayıpSeni hak ettiğin yere geri getirecektir.

⁷og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.

⁷Başlangıcın küçük olsa da,Sonun büyük olacak.

⁸For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut

⁸‹‹Lütfen, önceki kuşaklara sor,Atalarının neler öğrendiğini iyice araştır.

⁹- for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -

⁹Çünkü biz daha dün doğduk, bir şey bilmeyiz,Yeryüzündeki günlerimiz sadece bir gölge.

¹⁰de skal lære dig og si dig det og bære frem ord fra sitt hjerte.

¹⁰Onlar sana anlatıp öğretmeyecek,İçlerindeki sözleri dile getirmeyecek mi?

¹¹Vokser sivet op hvor det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?

¹¹‹‹Bataklık olmayan yerde kamış biter mi?Susuz yerde saz büyür mü?

¹²Ennu står det friskt og grønt og blir ikke skåret; da visner det før alt annet gress.

¹²Henüz yeşilken, kesilmeden,Otlardan önce kururlar.

¹³Således går det alle dem som glemmer Gud, og den gudløses håp går til grunne;

¹³Tanrıyı unutan herkesin sonu böyledir,Tanrısız insanın umudu böyle yok olur.

¹⁴hans tillit avskjæres, og det han trøster sig til, er spindelvev.

¹⁴Onun güvendiği şey kırılır,Dayanağı ise bir örümcek ağıdır.

¹⁵Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.

¹⁵Örümcek ağına yaslanır, ama ağ çöker,Ona tutunur, ama ağ taşımaz.

¹⁶Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd breder sig ut over hans have;

¹⁶Tanrısızlar güneşte iyi sulanmış bitkiyi andırır,Dalları bahçenin üzerinden aşar;

¹⁷om en stenrøs slynger sig hans røtter, mellem stener trenger han sig frem.

¹⁷Kökleri taş yığınına sarılır,Çakılların arasında yer aranır.

¹⁸Ryddes han bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham, men sier: Jeg har aldri sett dig.

¹⁸Ama yerinden sökülürse,Yeri, ‹Seni hiç görmedim› diyerek onu yadsır.

¹⁹Se, det er gleden på hans vei, og av mulden spirer andre frem.

¹⁹İşte sevinci böyle son bulur,Yerinde başka bitkiler biter.

²⁰Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.

²⁰‹‹Tanrı kusursuz insanı reddetmez,Kötülük edenlerin elinden tutmaz.

²¹Ennu vil han fylle din munn med latter og dine leber med jubel.

²¹O senin ağzını yine gülüşle,Dudaklarını sevinç haykırışıyla dolduracaktır.

²²De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.

²²Düşmanlarını utanç kaplayacak,Kötülerin çadırı yok olacaktır.››