¹En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn.

¹Yüksek sesle yakarıyorum RABbe,Yüksek sesle RABbe yalvarıyorum.

²Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

²Önüne döküyorum yakınmalarımı,Önünde anlatıyorum sıkıntılarımı.

³Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

³Bunalıma düştüğümde,Gideceğim yolu sen bilirsin.Tuzak kurdular yürüdüğüm yola.

⁴Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

⁴Sağıma bak da gör,Kimse saymıyor beni,Sığınacak yerim kalmadı,Kimse aramıyor beni.

⁵Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

⁵Sana haykırıyorum, ya RAB:‹‹Sığınağım,Yaşadığımız bu dünyada nasibim sensin›› diyorum.

⁶Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

⁶Haykırışıma kulak ver,Çünkü çok çaresizim;Kurtar beni ardıma düşenlerden,Çünkü benden güçlüler.

⁷Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!

⁷Çıkar beni zindandan,Adına şükredeyim.O zaman doğrular çevremi saracak,Bana iyilik ettiğin için.

⁸Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.