1Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?
1Nedir uluslar arasındaki bu kargaşa,Neden boş düzenler kurar bu halklar?
2Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:
2Dünyanın kralları saf bağlıyor,Hükümdarlar birleşiyorRABbe ve meshettiği krala karşı.
3La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!
3‹‹Koparalım onların kayışlarını›› diyorlar,‹‹Atalım üzerimizden bağlarını.››
4Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem.
4Göklerde oturan Rab gülüyor,Onlarla eğleniyor.
5Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem:
5Sonra öfkeyle uyarıyor onları,Gazabıyla dehşete düşürüyor
6Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!
6Ve, ‹‹Ben kralımıKutsal dağım Siyona oturttum›› diyor.
7Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.
7RABbin bildirisini ilan edeceğim:Bana, ‹‹Sen benim oğlumsun›› dedi,‹‹Bugün ben sana baba oldum.
8Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.
8Dile benden, miras olarak sana ulusları,Mülk olarak yeryüzünün dört bucağını vereyim.
9Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.
9Demir çomakla kıracaksın onları,Çömlek gibi parçalayacaksın.›› ‹‹Güdeceksin››.
10Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden!
10Ey krallar, akıllı olun!Ey dünya önderleri, ders alın!
11Tjen Herren med frykt og juble med beven!
11RABbe korkuyla hizmet edin,Titreyerek sevinin.
12Kyss* Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham**. / {* d.e. hyld, 1SA 10, 1.} / {** SLM 34, 9; 84, 13.}
12Oğulu öpün ki öfkelenmesin,Yoksa izlediğiniz yolda mahvolursunuz.Çünkü öfkesi bir anda alevleniverir.Ne mutlu O'na sığınanlara!