1Da tok Job til orde og sa:
1Then Job answered,
2Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
2“How long will you torment me, and crush me with words?
3Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
3You have reproached me ten times. You aren’t ashamed that you attack me.
4Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
4If it is true that I have erred, my error remains with myself.
5Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
5If indeed you will magnify yourselves against me, and plead against me my reproach;
6Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
6know now that God has subverted me, and has surrounded me with his net.
7Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
7“Behold, I cry out of wrong, but I am not heard. I cry for help, but there is no justice.
8Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
8He has walled up my way so that I can’t pass, and has set darkness in my paths.
9Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
9He has stripped me of my glory, and taken the crown from my head.
10Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
10He has broken me down on every side, and I am gone. My hope he has plucked up like a tree.
11Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
11He has also kindled his wrath against me. He counts me among his adversaries.
12Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
12His troops come on together, build a siege ramp against me, and encamp around my tent.
13Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
13“He has put my brothers far from me. My acquaintances are wholly estranged from me.
14Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
14My relatives have gone away. My familiar friends have forgotten me.
15Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
15Those who dwell in my house, and my maids, count me for a stranger. I am an alien in their sight.
16Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
16I call to my servant, and he gives me no answer. I beg him with my mouth.
17Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
17My breath is offensive to my wife. I am loathsome to the children of my own mother.
18Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
18Even young children despise me. If I arise, they speak against me.
19Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
19All my familiar friends abhor me. They whom I loved have turned against me.
20Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
20My bones stick to my skin and to my flesh. I have escaped by the skin of my teeth.
21Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
21“Have pity on me, have pity on me, you my friends; for the hand of God has touched me.
22Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
22Why do you persecute me as God, and are not satisfied with my flesh?
23Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
23“Oh that my words were now written! Oh that they were inscribed in a book!
24ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
24That with an iron pen and lead they were engraved in the rock forever!
25Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
25But as for me, I know that my Redeemer lives. In the end, he will stand upon the earth.
26Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
26After my skin is destroyed, then in my flesh shall I see God,
27han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}
27Whom I, even I, shall see on my side. My eyes shall see, and not as a stranger. “My heart is consumed within me.
28Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
28If you say, ‘How we will persecute him!’ because the root of the matter is found in me,
29så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
29be afraid of the sword, for wrath brings the punishments of the sword, that you may know there is a judgment.”