¹Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

¹After this Job opened his mouth, and cursed the day of his birth.

²Job tok til orde og sa:

²Job answered:

³Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

³“Let the day perish in which I was born, the night which said, ‘There is a boy conceived.’

⁴Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

⁴Let that day be darkness. Don’t let God from above seek for it, neither let the light shine on it.

⁵Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

⁵Let darkness and the shadow of death claim it for their own. Let a cloud dwell on it. Let all that makes black the day terrify it.

⁶Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

⁶As for that night, let thick darkness seize on it. Let it not rejoice among the days of the year. Let it not come into the number of the months.

⁷Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

⁷Behold, let that night be barren. Let no joyful voice come therein.

⁸Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

⁸Let them curse it who curse the day, who are ready to rouse up leviathan.

⁹Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

⁹Let the stars of its twilight be dark. Let it look for light, but have none, neither let it see the eyelids of the morning,

¹⁰fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

¹⁰because it didn’t shut up the doors of my mother’s womb, nor did it hide trouble from my eyes.

¹¹Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

¹¹“Why didn’t I die from the womb? Why didn’t I give up the spirit when my mother bore me?

¹²Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

¹²Why did the knees receive me? Or why the breast, that I should nurse?

¹³For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

¹³For now should I have lain down and been quiet. I should have slept, then I would have been at rest,

¹⁴sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

¹⁴with kings and counselors of the earth, who built up waste places for themselves;

¹⁵eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

¹⁵or with princes who had gold, who filled their houses with silver:

¹⁶eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

¹⁶or as a hidden untimely birth I had not been, as infants who never saw light.

¹⁷Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

¹⁷There the wicked cease from troubling. There the weary are at rest.

¹⁸Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

¹⁸There the prisoners are at ease together. They don’t hear the voice of the taskmaster.

¹⁹Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

¹⁹The small and the great are there. The servant is free from his master.

²⁰Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}

²⁰“Why is light given to him who is in misery, life to the bitter in soul,

²¹dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

²¹Who long for death, but it doesn’t come; and dig for it more than for hidden treasures,

²²dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

²²who rejoice exceedingly, and are glad, when they can find the grave?

²³til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

²³Why is light given to a man whose way is hidden, whom God has hedged in?

²⁴For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

²⁴For my sighing comes before I eat. My groanings are poured out like water.

²⁵For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

²⁵For the thing which I fear comes on me, That which I am afraid of comes to me.

²⁶Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.

²⁶I am not at ease, neither am I quiet, neither have I rest; but trouble comes.”