¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

¹Then Eliphaz the Temanite answered,

²Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

²“If someone ventures to talk with you, will you be grieved? But who can withhold himself from speaking?

³Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

³Behold, you have instructed many, you have strengthened the weak hands.

⁴dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

⁴Your words have supported him who was falling, You have made firm the feeble knees.

⁵Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

⁵But now it has come to you, and you faint. It touches you, and you are troubled.

⁶Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

⁶Isn’t your piety your confidence? Isn’t the integrity of your ways your hope?

⁷Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

⁷“Remember, now, whoever perished, being innocent? Or where were the upright cut off?

⁸Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

⁸According to what I have seen, those who plow iniquity, and sow trouble, reap the same.

⁹De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

⁹By the breath of God they perish. By the blast of his anger are they consumed.

¹⁰Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

¹⁰The roaring of the lion, and the voice of the fierce lion, the teeth of the young lions, are broken.

¹¹Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

¹¹The old lion perishes for lack of prey. The cubs of the lioness are scattered abroad.

¹²Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

¹²“Now a thing was secretly brought to me. My ear received a whisper of it.

¹³under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

¹³In thoughts from the visions of the night, when deep sleep falls on men,

¹⁴Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

¹⁴fear came on me, and trembling, which made all my bones shake.

¹⁵Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

¹⁵Then a spirit passed before my face. The hair of my flesh stood up.

¹⁶Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

¹⁶It stood still, but I couldn’t discern its appearance. A form was before my eyes. Silence, then I heard a voice, saying,

¹⁷Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

¹⁷‘Shall mortal man be more just than God? Shall a man be more pure than his Maker?

¹⁸Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}

¹⁸Behold, he puts no trust in his servants. He charges his angels with error.

¹⁹hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

¹⁹How much more, those who dwell in houses of clay, whose foundation is in the dust, who are crushed before the moth!

²⁰Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

²⁰Between morning and evening they are destroyed. They perish forever without any regarding it.

²¹Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}

²¹Isn’t their tent cord plucked up within them? They die, and that without wisdom.’