¹ Waato kaŋ saawara tabbat kaŋ iri ga furo hi ra ka koy Italiya, i na Bulos da kas'ize fooyaŋ daŋ Romey sooje jama kaŋ se i ga ne Agustos* sooje jina funa kambe ra, kaŋ maa Yuliyos.

¹Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.

² Kaŋ iri furo Adramatiya hi fo ra, kaŋ ga ba ka Aziya laabu casu, kal iri sintin ka dira. Aristarkos mo, Tassalonika kwaara, Masidoniya laabu boro no, go iri banda.

²Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.

³ A wane suba iri kaa ka to Zidon. Yuliyos mo rongome Bulos se. A yadda Bulos ma koy nga corey do, zama a ma du gaakasinay.

³Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.

⁴ Iri tun noodin, iri gana Kubrus gungo lambanta, zama hawo goono g'iri ganji.

⁴Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,

⁵ Waato kaŋ iri na Silisiya da Bamfiliya laabo jarga teeko daŋandi, iri kaa Mira, Lisiya laabu.

⁵og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.

⁶ Noodin sooje jine funa du Iskandariya hi fo kaŋ goono ga koy Italiya k'iri daŋ a ra.

⁶Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.

⁷ Iri te jirbiyaŋ iri goono ga dira moso-moso, kala da cat no iri du ka to Kinidos. Hawo day n'iri ganji jina koyyaŋ kal iri casu Karita gungo banda kaŋ ga maan Salmoni.

⁷I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,

⁸ Iri go ga gana a jabo gaa da cat, hal iri to nangu fo kaŋ se i ga ne Fandiyaŋ Do Hanna, kaŋ ga maan Laseya kwaara.

⁸og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.

⁹ Sohõ binde alwaati boobo sara, dirawo mo gonda kataru, zama sohõ baa Yahudancey mehawo* zaaro bisa. Woodin sabbay se no Bulos n'i yaamar

⁹Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:

¹⁰ ka ne: «Hay, ay borey, ay diyaŋo gaa dirawo wo ga te hasaraw da mursay boobo, kaŋ manti hiyo da jinayey hinne gaa bo, amma hala baa iri fundey.»

¹⁰I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.

¹¹ Amma sooje jine funa hangan hi funkwa da hikoyo se ka bisa haŋ kaŋ Bulos ci.

¹¹Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.

¹² Woodin banda mo, nango mana hima hi ma jaw a ra. Kala borey baayaŋ soobay ka kande saaware i ma tun noodin, mate kaŋ no kulu day, i ma hin ka to Finiska ka jawo te noodin. Karita gungo fandiyaŋ do no kaŋ ga azawa da dandi kambe guna, wayna kaŋa do haray.

¹²Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.

¹³ Waato kaŋ hawo faaru dandi kambe hara moso-moso, i ho hala ngey du wo kaŋ ngey ga ba. I na hi kanjeyo candi ka Karita gungo gana k'a jabo lambanta casu.

¹³Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.

¹⁴ Amma a mana baa gay kayna kala day haw gaabikooni fo, kaŋ se i ga ne Yurokalidon, fun gungo do haray.

¹⁴Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;

¹⁵ Kaŋ hawo na hiyo kar, hala hiyo boŋo si hin k'a do haray guna, kala iri n'a gana, hawo go ga kond'iri.

¹⁵da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.

¹⁶ Kaŋ iri gana ka gungu kayna fo mooru kaŋ se i ga ne Kalawda, gaa no iri du ka hin hi kayna.

¹⁶Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;

¹⁷ Waato kaŋ i n'a candi ka dake hi beero boŋ, i na dabariyaŋ te ka hi beero windi da korfoyaŋ kaŋ ga naŋ hiyo ma gaabu. I goono ga humburu i ma si koy kaaru Sirtis taaso boŋ. A sabbay se i na hiyo zaarey zumandi, ka hiyo taŋ yaadin.

¹⁷da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.

¹⁸ Kaŋ hari hawo goono g'iri teeni gumo, a wane suba borey sintin ka jinayey kaŋ hiyo sambu din catu teeko ra.

¹⁸Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,

¹⁹ Zaari hinzanta ra iri nd'iri kambey na hiyo goy jinayey sambu ka catu haro ra.

¹⁹og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.

²⁰ Iri te jirbi boobo kaŋ iri si ga di wayna wala handariyayzey, hari haw bambata mo goono g'iri kar, kal iri na laakal kaa faaba gaa.

²⁰Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.

²¹ Waato kaŋ i gay i mana ŋwa, kala Bulos kay i game ra ka ne: «To, ay borey, d'araŋ maa ay sanno, doŋ araŋ si tun Karita gungo do, hal araŋ ma furo hasaraw da mursay wo ra.

²¹Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.

²² Day sohõ, ay g'araŋ yaamar, wa te bine-gaabi, zama boro kulu si mursu nga fundo araŋ ra, kala hiyo hinne.

²²Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.

²³ Zama bi cin Irikoy, kaŋ ay ya a wane no, kaŋ se ay goono ga may mo, a malayka no kay ay jarga.

²³For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:

²⁴ A ne: ‹Ma si humburu, Bulos. Daahir ni ga kay Kaysar jine. Guna mo, Irikoy yadda ni se mo ni diraw hangasiney kulu ma du ka fatta.›

²⁴Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.

²⁵ Ya alborey, woodin sabbay se, araŋ ma te bine-gaabi, zama ay ga Irikoy cimandi: mate kaŋ a ci ay se din boŋ, yaadin no a ga bara.

²⁵Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.

²⁶ Amma daahir no, i g'iri catu gungu fo boŋ.»

²⁶Men vi skal strande på en eller annen ø.

²⁷ Amma waato kaŋ cin way cindi taacanta to, kaŋ hawo goono ga kond'iri Andariya teeko ra, cino farsi bindo, kala hi goy-teerey ho hal iri maan laabu fo no.

²⁷Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.

²⁸ Kal i na haro guusuyaŋo neesi, i di a to gande waranka. I bisa ka koy jina kayna ka neesi koyne. I di kaŋ gande way cindi gu no.

²⁸Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;

²⁹ Za kaŋ i goono ga humburu iri ma si koy ka kaaru tondiyaŋ boŋ, i na hi kanje taaci zumandi ka taŋ haro ra hiyo banda ka laakal dake mo boyaŋ gaa.

²⁹og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.

³⁰ Hi goy-teerey goono ga daama ceeci ngey ma zuru ka hi beero naŋ, hal i na hi kayna zumandi haro ra. I goono ga alhaali cabe sanda ngey ga ba ngey ma hi kanje fooyaŋ zumandi haro ra hiyo boŋo do haray.

³⁰Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;

³¹ Kala Bulos ne sooje jine funa da soojey se: «Hala day borey wo mana goro hiyo ra, to, kulu araŋ si hin ka du faaba.»

³¹da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.

³² Gaa no soojey na hi kayna korfey dumbu ka hiyo taŋ.

³²Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.

³³ Waato kaŋ mo ga ba ka bo, Bulos na ikulu ŋwaaray ka ne i ma ŋwa. A ne i se: «Hunkuna ga ti zaari way cindi taacanta kaŋ araŋ goono ga goro ka batandi, araŋ goono ga mehaw mo, araŋ mana hay kulu ŋwa.

³³Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.

³⁴ Woodin sabbay se ay g'araŋ ŋwaaray, araŋ ma ŋwa araŋ gaaham baano se, zama araŋ ra baa boro folloŋ boŋ hamn'ize si halaci.»

³⁴Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.

³⁵ Waato kaŋ a na woodin ci no, nga bumbo na buuru sambu ka Irikoy saabu borey kulu jine. A na buuro ceeri ka soobay ka ŋwa.

³⁵Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;

³⁶ Gaa no ikulu du bine-gaabi, ngey mo na ŋwaari ŋwa.

³⁶da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.

³⁷ Iri boro zangu hinka nda wayye cindi iddu no ka bara hiyo ra.

³⁷Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.

³⁸ Waato kaŋ i ŋwa ka kungu, i na alkama taŋ teeko ra ka hiyo tiŋa zabu.

³⁸Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.

³⁹ Waato kaŋ mo bo, i mana laabo bay, amma i na batama fo fonnay jabo gaa haray kaŋ gonda taasi. I ne hala ngey ga hin ngey ma to nda hiyo taaso boŋ.

³⁹Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.

⁴⁰ I na hiyo kanjey korfey feeri ka kaa a gaa k'i naŋ haro ra. Alwaato din ra mo i goono ga hiyo bareyaŋ korfa feeri. I goono ga hiyo zaarey kaŋ go boŋo gaa jina tunandi k'i feeri hawo karay haray, gaa no i du ka koy jabo gaa haray.

⁴⁰De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.

⁴¹ Amma kaŋ iri to naŋ kaŋ hari hinka ga care kubay, noodin haro na hiyo sambu ka kond'a taaso boŋ. Hi boŋo fiji hal a si miri, banda mo sintin ka ceeri-ceeri bondayey gaabo sabbay se.

⁴¹Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.

⁴² Soojey binde ne ngey ma kas'izey kulu wi, zama i ma si du ka zi ka yana.

⁴²Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;

⁴³ Amma sooje jine funa, kaŋ a ga ba nga ma Bulos faaba se, n'i saawara kaa. A na borey kaŋ yaŋ ga waani hari kulu lordi ka ne i ma sar ka jippo haro ra ka zi ka koy jabo gaa.

⁴³men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,

⁴⁴ Borey kaŋ cindi mo, jare ma koy kataakuyaŋ boŋ, jare mo hi zanjarmey boŋ. Yaadin no i te hal ikulu du ka to jabo gaa baani samay.

⁴⁴og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.