¹ Laala fo go no kaŋ ay di beena cire, a ga baa mo Adam-izey do.

¹Det er en ulykke som jeg har sett under solen, og som hviler tungt på mennesket:

² Nga neeya: boro kaŋ Irikoy no arzaka nda duure da gaakuri hal a bina mana jaŋ hay kulu kaŋ a ga ba, amma kulu nda yaadin Irikoy man'a no hina a m'i ŋwa, amma yaw no g'i ŋwa. Woodin mo koyne, yaamo no da doori laalo.

²Når Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke fattes noget som han attrår, men Gud ikke setter ham i stand til å nyte godt av det, men en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond lidelse.

³ Baa boro na ize zangu hay, a to jiiri boobo mo, hal a jiirey jirbey baa, amma a bina mana kungu nda hari hanno, woodin banda a si baa du fijiyaŋ hanno -- haciika gunde hasaraw bisa bora din.

³Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode, og han heller ikke får nogen jordeferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre faren enn han.

⁴ Zama se a kaa yaamo, a ye kubay ra mo. A maa mo go ga tugu kubay ra.

⁴For som et intet kom det til verden, og i mørke går det bort, og med mørke blir dets navn skjult,

⁵ Woodin banda, a mana di wayna, a man'a bay mo, woone bisa afa din.

⁵og det har hverken sett eller kjent solen; det har mere ro enn han.

⁶ Zama baa afa din te jiiri zambar hala sorro hinka, amma a si maa albarka kaani, manti i kulu nangu folloŋ no i ga koy?

⁶Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke nytt noget godt - går ikke alt* til ett sted? / {* JBS 30, 23.}

⁷ Boro taabi kulu mo, a meyo se no a g'a te. Kulu nda yaadin, bine si kungu nda duure.

⁷Alt menneskets strev er for hans munn, og allikevel blir hans attrå aldri tilfredsstilt;

⁸ Ifo no ga ti laakalkooni nafa binde kaŋ a gonda ka bisa saamo? Wala nafa woofo no talka se, Kaŋ a ga bay mate kaŋ nga ga hima ka dira nd'a fundikooney jine?

⁸for hvad fortrin har den vise fremfor dåren? Hvad fortrin har den fattige som vet å skikke sig blandt de levende?

⁹ Haŋ kaŋ mo ga di ga bisa haŋ kaŋ bine ga ba. Woodin mo yaamo no nda haw gaarayyaŋ.

⁹Bedre er det at øinene dveler ved det en har, enn at sjelen farer urolig om; også det er tomhet og jag efter vind.

¹⁰ Hay kulu kaŋ go no, I na maa daŋ a gaa za doŋ, I bay mo haŋ kaŋ ga ti boro. A sinda hin ka kakaw da boro kaŋ bisa nga hina.

¹⁰Hvad der er blitt til, er for lenge siden nevnt med navn*, og det er kjent hvad et menneske skal bli; han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han; / {* av Gud.}

¹¹ Za kaŋ sanni boobo go no kaŋ ga yaamo tonton, Yaadin gaa ifo no ga ti i nafa boro se?

¹¹for der er mange ord som bare øker tomheten - hvad gagn har mennesket av det?

¹² Amma may no ga bay haŋ kaŋ ga boori boro se a zamana ra, a fundo jirbi kayna yaama ra? I go ga bisa danga tuuri bi cine. Zama may no ga ci boro se haŋ kaŋ no ga te a banda beena cire?

¹²For hvem vet hvad som gagner et menneske i livet, i alle hans tomme levedager, dem han tilbringer som en skygge? For hvem kan si et menneske hvad som skal hende under solen efter hans tid?