1 Woodin sabbay se, ya nya-izey hanantey, araŋ kaŋ yaŋ gonda baa beene ceeyaŋo ra, araŋ ma mo sinji Diya da Alfaga Beero gaa kaŋ iri goono ga seeda, nga kaŋ ti Yesu.
1Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,
2 Nga wo naanaykoy no Irikoy kaŋ n'a daŋ se, mate kaŋ Musa ciya Irikoy windo kulu ra.
2han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.
3 Zama i na Yesu lasaabu kaŋ a gonda darza ka bisa Musa, mate kaŋ windi cinako gonda beeray ka bisa windo.
3For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.
4 Zama windi kulu gonda nga cinakwa, amma hay kulu cinakwa ga ti Irikoy.
4Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;
5 Musa wo, daahir a ciya naanaykoy Irikoy windo kulu ra, nga kaŋ ti saajawko, a ma seeda te hayey kaŋ Irikoy ga ci se.
5og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,
6 Amma Almasihu wo ciya naanaykoy, nga kaŋ ti Ize, Irikoy windo boŋ. Iri no ga ti a windo, d'iri g'iri bine-gaabo d'iri beeja* kaŋ ga ti iri darza gaay nda gaabi hala bananta.
6men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.
7 Woodin sabbay se binde, mate kaŋ Biya Hanna go ga ci ka ne: «Hunkuna, d'araŋ maa a jinda,
7Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,
8 wa s'araŋ biney sandandi, sanda mate kaŋ cine i te ngey murteyaŋo hane, hano kaŋ hane i n'ay si saajo ra.
8da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,
9 Naŋ kaŋ araŋ kaayey n'ay gosi k'ay si, i di ay goyey mo hala jiiri waytaaci.
9hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;
10 Woodin sabbay se no ay te waato zamana izey se bine. Ay ne: ‹Waati kulu i go ga daray ngey biney ra, I man'ay fondey bay mo.›
10derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,
11 Kal ay ze ay futa ra ka ne: ‹Daahir i si furo ay fulanzamyaŋo ra.› »
11så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!
12 Yaadin gaa, nya-izey, araŋ ma haggoy hal araŋ ra afo ma si bara nda bine laalo kaŋ ga wangu cimandiyaŋ, kaŋ ga naŋ araŋ ma fay da Irikoy fundikoono.
12Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;
13 Amma araŋ ma care yaamar han kulu, za i ga hin ka ne Hunkuna. A ma si te araŋ boro fo bine ma sandi zunubi fafaguyaŋ do.
13men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;
14 Zama iri gonda baa Almasihu ra, da day iri g'iri naanay sintina yaari nda gaabi hala bananta.
14for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.
15 I go ga ne: «Hunkuna, d'araŋ maa a jinde, wa s'araŋ biney sandandi, sanda mate kaŋ cine i te ngey murteyaŋo hane.»
15Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,
16 Zama may yaŋ no borey kaŋ, waato kaŋ i maa, i murte? Manti ikulu no kaŋ yaŋ fun Misira Musa banda?
16hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?
17 May yaŋ mo no borey kaŋ se Irikoy futu jiiri waytaaca ra? Manti borey kaŋ yaŋ na zunubi te no ka kaŋ buukoyaŋ saajo ra?
17Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?
18 May yaŋ se mo no a ze ka ne i si furo nga fulanzamyaŋo ra? To, kala ngey kaŋ yaŋ wangu ganayaŋ.
18Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?
19 Iri di mo kaŋ i mana du ka furo, zama i man'a cimandi.
19Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.