1 Ayuba tu ka ne:
1Da tok Job til orde og sa:
2 «Waati fo no araŋ g'ay fundo taabandiyaŋo naŋ? Araŋ m'ay bagu-bagu nda sanniyaŋ mo naŋ.
2Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3 Sorro way wo kulu araŋ goono g'ay foy no, Haawi mana araŋ di nda mate kaŋ cine araŋ goono g'ay zamba?
3Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4 Baa da cimi no ay na taali te, Ay taalo day si bisa ay boŋo boŋ.
4Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5 Hala day daahir boŋbeeray no araŋ goono ga cabe ay se, Ka cabe kaŋ ay masiiba no ga ti ay taali dakeyaŋo sabaabu,
5Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6 Kulu araŋ ma woodin bay: Irikoy no k'ay zeeri, Nga no ka nga wufa daaru k'ay windi.
6Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7 Ay goono ga wurru! Ay goono ga yoy-yoy! toonye sabbay se, Yoy-yoy! amma boro kulu siino ga maa. Ay na gaakasinay ce, amma ay mana du cimi ciiti.
7Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8 A n'ay fonda kosaray hal ay si du ka bisa, A na kubay sinji ay se fonda gaa.
8Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9 A n'ay darza kulu kaa ay gaa, Ka boŋtoba kaa ay boŋo gaa.
9Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10 A n'ay bagu-bagu kuray kulu, ay ban mo. A n'ay beeja dagu mo sanda tuuri-nya.
10Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11 A na nga futa danjo diyandi ay boŋ, A n'ay ye nga yanjekaarey ra.
11Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12 A marga satey ga kaa care banda, Ka ngey fonda hanse zama ngey ma wongu nd'ay, I goono ga gata sinji k'ay nangora windi.
12Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13 A n'ay nya-izey moorandi ay gumo, Ay mo-ka-bayrayey mo n'ay fay waani.
13Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14 Ay dumey gaze, Ay goray corey mo dinya ay gaa.
14Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15 Borey kaŋ yaŋ ga zumbu ay kwaara, baa ay koŋŋey mo n'ay himandi sanda yaw cine. Ay ciya i se sanda mebaraw.
15Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16 Ay g'ay bannya ce, Amma a si tu ay se, Baa ay n'a ŋwaaray da sanni.
16Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17 Ay funsaro ciya hay fo yaw ay wando se, Ay ciya fanta hari ay nya ize gundey mo se.
17Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18 Baa zanka kayney go ga donda ay. D'ay tun ka kay, kal i m'ay wow.
18Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19 Ay saaware corey kulu no k'ay fanta, Ay baakoy mo bare ka wangu ay.
19Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20 Ay biriyey go ga naagu ay baso nd'ay kuuro gaa. Da cat no ay du ka faaba.
20Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21 Hay! wa bakar ay se, wa bakar ay se, ya araŋ ay corey, Zama Irikoy kambe n'ay ham.
21Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22 Ifo se no araŋ goono g'ay fundo gurzugandi sanda mate kaŋ cine Irikoy goono ga te? Ay gaa-baso mana wasa araŋ se bo?
22Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 Doŋ d'i g'ay sanney hantum! Doŋ day i m'i hantum tira fo ra!
23Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24 Doŋ i m'i jabu tondi hantumyaŋ ra hal abada da guuru kalam, K'i kawaatimandi nda bidile.
24ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25 Zama ay bay kaŋ ay Fansakwa gonda fundi, Kokor banda mo a ga kay ndunnya boŋ.
25Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26 Ay gaaham woone halaciyaŋ banda, Kulu nda yaadin ay gaaham ra, ay ga di Irikoy.
26Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27 Ay ga di a mo, ay bumbo, Ay moy no ga di a, manti mo sanda boro fo wane bo. Ay bina go ga yalla-yalla ay ra.
27han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}
28 D'araŋ ne: ‹Mate kaŋ iri g'a fundo gurzugandi nd'a neeya!› Kulu sanno kaajo go ay do.
28Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29 Kal araŋ ma humburu takuba araŋ boŋ se, Zama dukuri ga takuba ciito candi ka kande, Zama araŋ ma bay kaŋ ciiti hane go no.»
29så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.