1 Zofar Naama bora tu ka ne:
1Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 «Woodin se no ay fongu-fongu yaŋey ga naŋ ay ma tu, Laakal tunay kaŋ go ay gaa sabbay se.
2Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
3 Ay maa taali dakeyaŋo kaŋ n'ay haawandi, Amma ay fahama ra no ay biya go ga naŋ ay ma tu.
3hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
4 Ni mana bay kaŋ za doŋ, Za waati kaŋ i na boro daŋ ndunnya ra,
4Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
5 Boro laalo zamuuyaŋ wo, idunguriyo no? Borey kaŋ yaŋ si may Irikoy se mo, i farhã ya mo-ka-mi yaŋ no.
5at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
6 Baa a beera to kala beene, A boŋo mo ma to beene burey gaa,
6Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
7 Kulu nda yaadin a ga halaci no, Sanda nga bumbo wuro cine hal abada, Hala borey kaŋ yaŋ di a doŋ ga ne: ‹Day, man no a go?›
7så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
8 A ga tun ka deesi ka daray sanda hindiri cine, I si ye ka di a koyne. Oho, i g'a gaaray sanda cin hindiri cine.
8Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
9 Mwa kaŋ di a waato si ye ka di a koyne. A nangora mo si ye ka di a koyne.
9Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
10 A kambey mo ga ngey duura yeti, A izey ga gomni ceeci talkey gaa.
10Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11 A zankataray biriyey to nda gaabi, Amma nga nd'a no ga kani ganda laabo ra.
11Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
12 Baa laala ga kaan a meyo ra, Wala baa a n'a tugu nga deena cire,
12Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
13 Baa a n'a haggoy, a mana yadda nga m'a taŋ, Amma a n'a gaay nga me ra hala ka kaa sohõ,
13sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
14 Kulu nda yaadin a ŋwaaro ga bare a gunda ra ka ciya gondi naaji a ra.
14så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
15 A na arzaka gon, a ga ye k'a yeeri koyne. Irikoy no ga naŋ a m'a mun ka kaa nga gunda ra.
15Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
16 A ga firsa naaji sunsum, Gondi deene no g'a zeeri.
16Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
17 A si hari zuray goorey guna, Danga yu nda ji isey kaŋ yaŋ ga zuru nooya.
17Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
18 Haŋ kaŋ a taabi ka du, Kal a ma ye k'a no, a s'a gon bo. A si farhã mo nda nga duura yulwayaŋ.
18Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
19 Za kaŋ a na talkey kankam k'i furu mo, A windo, manti nga no k'a cina, A n'a kom no da gaabi kwaaray.
19For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
20 Zama a biniya ra a si laakal kanay bay, Haŋ kaŋ a ga ba gumo kulu no a si du ka baa afo faaba.
20han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
21 Hay kulu si no kaŋ n'a biniya yana, Woodin se no a arzaka si duumi.
21Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
22 A arzaka yulwanta ra no a ga di kankami. Taabi hankoy kulu kambey ga kaŋ a boŋo boŋ.
22Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
23 A goono ga soola ka nga gunda toonandi nooya, Kala Irikoy ma nga futay korna gusam a boŋ. A g'a dooru a boŋ sanda hari cine, Woodin mo no ga ciya a ŋwaari.
23For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
24 A go zuray ra guuru wongu jinay se, Kala guuru-say biraw hayyaŋ g'a fun,
24Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
25 I goono g'a dagu, kal a ma fatta banda haray, Oho, hangaw deena kaŋ ga nyaale din ga fatta a tayo ra. Humburkumay kaa a gaa nooya.
25Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
26 I na kubay hinne jisi a arzaka se. Danji kaŋ boro kulu mana funsu no ga bora din ŋwa. Danjo ga haŋ kaŋ cindi a nangora ra ŋwa.
26Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
27 Beeney g'a laala fisi ka kaa taray, Ganda mo ga tun nga ma kond'a kalima.
27Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
28 A windo nafa ga say ka bambari Irikoy futa zaaro ra.
28Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
29 Woodin yaŋ kulu laalakoy baa no Irikoy kambe ra, A tubo nooya kaŋ Irikoy waadu a se.»
29Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.