¹Eyüp yine anlatmaya başladı:

¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

²‹‹Keşke geçen aylar geri gelseydi,Tanrının beni kolladığı,

²Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

³Kandilinin başımın üstünde parladığı,Işığıyla karanlıkta yürüdüğüm günler,

³da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

⁴Keşke olgunluk günlerim geri gelseydi,Tanrının çadırımı dostça koruduğu,

⁴slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

⁵Her Şeye Gücü Yetenin henüz benimle olduğu,Çocuklarımın çevremde bulunduğu,

⁵da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

⁶Yollarımın sütle yıkandığı,Yanımdaki kayanın zeytinyağı akıttığı günler!

⁶da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

⁷‹‹Kent kapısına gidipKürsümü meydana koyduğumda,

⁷Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

⁸Gençler beni görüp gizlenir,Yaşlılar kalkıp ayakta dururlardı;

⁸da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

⁹Önderler konuşmaktan çekinir,Elleriyle ağızlarını kaparlardı;

⁹høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

¹⁰Soyluların sesi kesilir,Dilleri damaklarına yapışırdı.

¹⁰de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

¹¹Beni duyan kutlar,Beni gören överdi;

¹¹Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

¹²Çünkü yardım isteyen yoksulu,Desteği olmayan öksüzü kurtarırdım.

¹²For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

¹³Ölmekte olanın hayır duasını alır,Dul kadının yüreğini sevinçten coştururdum.

¹³Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

¹⁴Doğruluğu giysi gibi giyindim,Adalet kaftanım ve sarığımdı sanki.

¹⁴Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

¹⁵Körlere göz,Topallara ayaktım.

¹⁵Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

¹⁶Yoksullara babalık eder,Garibin davasını üstlenirdim.

¹⁶En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

¹⁷Haksızın çenesini kırar,Avını dişlerinin arasından kapardım.

¹⁷Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹⁸‹‹ ‹Son soluğumu yuvamda vereceğim› diye düşünüyordum,‹Günlerim kum taneleri kadar çok.

¹⁸Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

¹⁹Köküm sulara erişecek,Çiy geceyi dallarımda geçirecek.

¹⁹Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

²⁰Aldığım övgüler tazelenecek,Elimdeki yay yenilenecek.›

²⁰Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

²¹‹‹İnsanlar beni saygıyla dinler,Öğüdümü sessizce beklerlerdi.

²¹Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

²²Ben konuştuktan sonra onlar konuşmazdı,Sözlerim üzerlerine damlardı.

²²Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

²³Yağmuru beklercesine beni bekler,Son yağmurları içercesine sözlerimi içerlerdi.

²³De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

²⁴Kendilerine gülümsediğimde gözlerine inanmazlardı,Güler yüzlülüğüm onlara cesaret verirdi.

²⁴Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

²⁵Onların yolunu ben seçer, başlarında dururdum,Askerlerinin ortasında kral gibi otururdum,Yaslıları avutan biri gibiydim.

²⁵Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.