¹‹‹Ama şimdi, yaşı benden küçük olanlarBenimle alay etmekte,Oysa babalarını sürümün köpeklerininYanına koymaya tenezzül etmezdim.

¹Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

²Çünkü güçleri tükenmişti,Bileklerinin gücü ne işime yarardı?

²Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

³Yoksulluktan, açlıktan bitkindiler,Akşam çölde, ıssız çorak yerlerde kök kemiriyorlardı.

³De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

⁴Çalılıklarda karapazı topluyor,Retem kökü yiyorlardı.

⁴de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

⁵Toplumdan kovuluyorlardı,İnsanlar hırsızmışlar gibi onlara bağırıyordu.

⁵Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

⁶Korkunç vadilerde, yerdeki deliklerde,Kaya kovuklarında yaşıyorlardı.

⁶I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

⁷Çalıların arasında anırır,Çalı altında birbirine sokulurlardı.

⁷Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

⁸Aptalların, adı sanı belirsiz insanların çocuklarıydılar,Ülkeden kovulmuşlardı.

⁸barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

⁹‹‹Şimdiyse destan oldum dillerine,Ağızlarına doladılar beni.

⁹Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

¹⁰Benden tiksiniyor, uzak duruyorlar,Yüzüme tükürmekten çekinmiyorlar.

¹⁰De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

¹¹Tanrı ipimi çözüp beni alçalttığı içinDizginsiz davranmaya başladılar bana.

¹¹for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

¹²Sağımdaki ayak takımı üzerime yürüyor,Ayaklarımı kaydırıyor,Bana karşı rampalar kuruyorlar.

¹²Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

¹³Yolumu kesiyor,Kimseden yardım görmedenBeni yok etmeye çalışıyorlar.

¹³De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

¹⁴Koca bir gedikten girer gibi ilerliyor,Yıkıntılar arasından üzerime yuvarlanıyorlar.

¹⁴Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

¹⁵Dehşet çöktü üzerime,Onurum rüzgara kapılmış gibi uçtu,Mutluluğum bulut gibi geçip gitti.

¹⁵Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

¹⁶‹‹Şimdi tükeniyorum,Acı günler beni ele geçirdi.

¹⁶Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

¹⁷Geceleri kemiklerim sızlıyor,Beni kemiren acılar hiç durmuyor.

¹⁷Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

¹⁸Tanrının şiddetiÜzerimdeki giysiye dönüştü,Gömleğimin yakası gibi beni sıkıyor.

¹⁸Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

¹⁹Beni çamura fırlattı,Toza, küle döndüm.

¹⁹Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

²⁰‹‹Sana yakarıyorum, ama yanıt vermiyorsun,Ayağa kalktığımda gözünü bana dikiyorsun.

²⁰Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

²¹Bana acımasız davranıyor,Bileğinin gücüyle beni eziyorsun.

²¹Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

²²Beni kaldırıp rüzgara bindiriyorsun,Fırtınanın içinde darma duman ediyorsun.

²²Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

²³Biliyorum, beni ölüme,Bütün canlıların toplanacağı yere götüreceksin.

²³for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

²⁴‹‹Kuşkusuz düşenin dostu olmaz,Felakete uğrayıp yardım istediğinde.

²⁴Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

²⁵Sıkıntıya düşenler için ağlamaz mıydım?Yoksullar için üzülmez miydim?

²⁵Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

²⁶Ama ben iyilik beklerken kötülük geldi,Işık umarken karanlık geldi.

²⁶For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

²⁷İçim kaynıyor, rahatım yok,Önümde acı günler var.

²⁷Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

²⁸Yaslı yaslı dolaşıyorum, güneş yok,Topluluk içinde kalkıp feryat ediyorum.

²⁸Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

²⁹Çakallarla kardeş,Baykuşlarla arkadaş oldum.

²⁹Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

³⁰Derim karardı, soyuluyor,Kemiklerim ateşten yanıyor.

³⁰Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

³¹Lirimin sesi yas feryadına,Neyimin sesi ağlayanların sesine döndü.

³¹Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.