¹‹‹Gözlerimle antlaşma yaptımŞehvetle bir kıza bakmamak için.

¹En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.

²Çünkü insanın yukarıdan, Tanrıdan payı nedir,Yücelerden, Her Şeye Gücü Yetenden mirası ne?

²Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?

³Kötüler için felaket,Haksızlık yapanlar için bela değil mi?

³Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?

⁴Yürüdüğüm yolları görmüyor mu,Attığım her adımı saymıyor mu?

⁴Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?

⁵‹‹Eğer yalan yolunda yürüdümse,Ayağım hileye seğirttiyse,

⁵Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik

⁶-Tanrı beni doğru teraziyle tartsın,Kusursuz olduğumu görsün-

⁶- la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -

⁷Adımım yoldan saptıysa,Yüreğim gözümü izlediyse,Ellerim pisliğe bulaştıysa,

⁷dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,

⁸Ektiğimi başkaları yesin,Ekinlerim kökünden sökülsün.

⁸gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!

⁹‹‹Eğer gönlümü bir kadına kaptırdıysam,Komşumun kapısında pusuya yattıysam,

⁹Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,

¹⁰Karım başkasının buğdayını öğütsün,Onunla başka erkekler yatsın.

¹⁰gid da min hustru må male korn* for en annen, og andre menn bøie sig over henne! / {* 2MO 11, 5.}

¹¹Çünkü bu utanç verici,Yargılanması gereken bir suç olurdu.

¹¹For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;

¹²Yıkım diyarına dek yakan bir ateştir o,Bütün ürünümü kökünden kavururdu.

¹²det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.

¹³‹‹Benimle ters düştüklerindeKölemin ve hizmetçimin hakkını yemişsem,

¹³Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?

¹⁴Tanrı yargıladığında ne yaparım?Hesap sorduğunda ne yanıt veririm?

¹⁴Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?

¹⁵Beni ana karnında yaratan onu da yaratmadı mı?Rahimde bize biçim veren O değil mi?

¹⁵Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?

¹⁶‹‹Eğer yoksulların dileğini geri çevirdimse,Dul kadının umudunu kırdımsa,

¹⁶Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?

¹⁷Ekmeğimi yalnız yedim,Öksüzle paylaşmadımsa,

¹⁷Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?

¹⁸Gençliğimden beri öksüzü baba gibi büyütmedimse,Doğduğumdan beri dul kadına yol göstermedimse,

¹⁸Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne* ved hånden. / {* enken, JBS 31, 16.}

¹⁹Giysisi olmadığı için can çekişen biriniYa da örtüsü olmayan bir yoksulu gördüm de,

¹⁹Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?

²⁰Koyunlarımın yünüyle ısıtmadıysam,O da içinden beni kutsamadıysa,

²⁰Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?

²¹Mahkemede sözümün geçtiğini bilerekÖksüze el kaldırdımsa,

²¹Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?

²²Kolum omuzumdan düşsün,Kol kemiğim kırılsın.

²²Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!

²³Çünkü Tanrıdan gelecek beladan korkarım,Onun görkeminden ötürü böyle bir şey yapamam.

²³For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.

²⁴‹‹Eğer umudumu altına bağladımsa,Saf altına, ‹Güvencim sensin› dedimse,

²⁴Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?

²⁵Servetim çok,Varlığımı bileğimle kazandım diye sevindimse,

²⁵Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?

²⁶Işıldayan güneşe,Parıldayarak hareket eden aya bakıp da,

²⁶Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,

²⁷İçimden ayartıldımsa,Elim onlara taptığımı gösteren bir öpücük yolladıysa,

²⁷blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss*? / {* så jeg gjorde mig skyldig i avgudsdyrkelse.}

²⁸Bu da yargılanacak bir suç olurdu,Çünkü yücelerdeki Tanrıyı yadsımış olurdum.

²⁸Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.

²⁹‹‹Eğer düşmanımın yıkımına sevindim,Başına kötülük geldi diye keyiflendimse,

²⁹Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?

³⁰-Kimsenin canına lanet ederekAğzımın günah işlemesine izin vermedim-

³⁰Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.

³¹Evimdeki insanlar, ‹Eyüpün verdiği etleKarnını doyurmayan var mı?› diye sormadıysa,

³¹Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?

³²-Hiçbir yabancı geceyi sokakta geçirmezdi,Çünkü kapım her zaman yolculara açıktı-

³²Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.

³³Kalabalıktan çok korktuğum,Boyların aşağılamasından yıldığım,Susup dışarı çıkmadığım içinSuçumu bağrımda gizleyipAdem gibi isyanımı örttümse,

³³Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,

³⁵-‹‹Keşke beni dinleyen biri olsa!İşte savunmamı imzalıyorum,Her Şeye Gücü Yeten bana yanıt versin!Hasmımın yazdığı tomar elimde olsa,

³⁴fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?

³⁶Kuşkusuz onu omuzumda taşır,Taç gibi başıma koyardım.

³⁵Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift*, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op! / {* mitt underskrevne innlegg i saken.}

³⁷Attığım her adımı ona bildirir,Kendisine bir önder gibi yaklaşırdım.-

³⁶Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;

³⁸‹‹Toprağım bana feryat ediyorsa,Sabanın açtığı yarıklar bir ağızdan ağlıyorsa,

³⁷jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.

³⁹Ürününü para ödemeden yedimseYa da üzerinde oturanların kalbini kırdımsa,

³⁸Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,

⁴⁰Orada buğday yerine diken,Arpa yerine delice bitsin.›› Eyüp'ün konuşması sona erdi.

³⁹dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,

⁴⁰gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.