¹Sonunda Eyüp ağzını açtı ve doğduğu güne lanet edip şöyle dedi:

¹Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

³‹‹Doğduğum gün yok olsun,‹Bir oğul doğdu› denen gece yok olsun!

²Job tok til orde og sa:

⁴Karanlığa bürünsün o gün,Yüce Tanrı onunla ilgilenmesin,Üzerine ışık doğmasın.

³Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

⁵Karanlık ve ölüm gölgesi sahip çıksın o güne,Bulut çöksün üzerine;Işığını karanlık söndürsün.

⁴Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

⁶Zifiri karanlık yutsun o geceyi,Yılın günleri arasında sayılmasın,Aylardan hiçbirine girmesin.

⁵Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

⁷Kısır olsun o gece,Sevinç sesi duyulmasın içinde.

⁶Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

⁸Günleri lanetleyenler,Livyatanı uyandırmaya hazır olanlar,O günü lanetlesin.

⁷Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

⁹Akşamının yıldızları kararsın,Boş yere aydınlığı beklesin,Tan atışını görmesin.

⁸Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

¹⁰Çünkü sıkıntı yüzü görmemem içinAnamın rahminin kapılarını üstüme kapamadı.

⁹Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

¹¹‹‹Neden doğarken ölmedim,Rahimden çıkarken son soluğumu vermedim?

¹⁰fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

¹²Neden beni dizler,Emeyim diye memeler karşıladı?

¹¹Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

¹³Çünkü şimdi huzur içinde yatmış,Uyuyup dinlenmiş olurdum;

¹²Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

¹⁴Yaptırdıkları kentler şimdi viran olanDünya kralları ve danışmanlarıyla birlikte,

¹³For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

¹⁵Evlerini gümüşle dolduranAltın sahibi önderlerle birlikte.

¹⁴sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

¹⁶Neden düşük bir çocuk gibi,Gün yüzü görmemiş yavrular gibi toprağa gömülmedim?

¹⁵eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

¹⁷Orada kötüler kargaşayı bırakır,Yorgunlar rahat eder.

¹⁶eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

¹⁸Tutsaklar huzur içinde yaşar,Angaryacının sesini duymazlar.

¹⁷Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

¹⁹Küçük de büyük de oradadır,Köle efendisinden özgürdür.

¹⁸Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

²⁰‹‹Niçin sıkıntı çekenlere ışık,Acı içindekilere yaşam verilir?

¹⁹Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

²¹Oysa onlar gelmeyen ölümü özler,Onu define arar gibi ararlar;

²⁰Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}

²²Mezara kavuşuncaNeşeden coşar, sevinç bulurlar.

²¹dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

²³Neden yaşam verilir nereye gideceğini bilmeyen insana,Çevresini Tanrının çitle çevirdiği kişiye?

²²dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

²⁴Çünkü iniltim ekmekten önce geliyor,Su gibi dökülmekte feryadım.

²³til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

²⁵Korktuğum,Çekindiğim başıma geldi.

²⁴For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

²⁶Huzur yok, sükûnet yok, rahat yok,Yalnız kargaşa var.››

²⁵For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

²⁶Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.