¹Temanlı Elifaz şöyle yanıtladı:

¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

²‹‹Biri sana bir şey söylemeye çalışsa gücenir misin?Kim konuşmadan durabilir?

²Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

³Evet, pek çoklarına sen ders verdin,Zayıf elleri güçlendirdin,

³Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

⁴Tökezleyeni senin sözlerin ayakta tuttu,Titreyen dizleri sen pekiştirdin.

⁴dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

⁵Ama şimdi senin başına gelince gücüne gidiyor,Sana dokununca yılgınlığa düşüyorsun.

⁵Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

⁶Senin güvendiğin Tanrıdan korkun değil mi,Umudun kusursuz yaşamında değil mi?

⁶Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

⁷‹‹Düşün biraz: Hangi suçsuz yok oldu,Nerede doğrular yıkıma uğradı?

⁷Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

⁸Benim gördüğüm kadarıyla, fesat sürenler,Kötülük tohumu ekenler ektiklerini biçiyor.

⁸Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

⁹Tanrının soluğuyla yok oluyor,Öfkesinin rüzgarıyla tükeniyorlar.

⁹De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

¹⁰Aslanın kükremesi, homurtusu kesildi,Dişleri kırıldı genç aslanların.

¹⁰Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

¹¹Aslan av bulamadığı için yok oluyor,Dişi aslanın yavruları dağılıyor.

¹¹Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

¹²‹‹Bir söz gizlice erişti bana,Fısıltısı kulağıma ulaştı.

¹²Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

¹³Gece rüyaların doğurduğu düşünceler içinde,İnsanları ağır uyku bastığı zaman,

¹³under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

¹⁴Beni dehşet ve titreme aldı,Bütün kemiklerimi sarstı.

¹⁴Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

¹⁵Önümden bir ruh geçti,Tüylerim ürperdi.

¹⁵Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

¹⁶Durdu, ama ne olduğunu seçemedim.Bir suret duruyordu gözümün önünde,Çıt çıkmazken bir ses duydum:

¹⁶Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

¹⁷‹Tanrı karşısında insan doğru olabilir mi?Kendisini yaratanın karşısında temiz çıkabilir mi?

¹⁷Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

¹⁸Bakın, Tanrı kullarına güvenmez,Meleklerinde hata bulur da,

¹⁸Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}

¹⁹Çamur evlerde oturanlara,Mayası toprak olanlara,Güveden kolay ezilenlere mi güvenir?

¹⁹hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

²⁰Ömürleri sabahtan akşama varmaz,Kimse farkına varmadan sonsuza dek yok olurlar.

²⁰Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

²¹İçlerindeki çadır ipleri çekilince,Bilgelikten yoksun olarak ölüp giderler.›

²¹Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}