¹Eyüp şöyle yanıtladı:

¹Da tok Job til orde og sa:

²‹‹Biliyorum, gerçekten öyledir,Ama Tanrının önünde insan nasıl haklı çıkabilir?

²Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

³Biri Onunla tartışmak istese,Binde bir bile Ona yanıt veremez.

³Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

⁴Onun bilgisi derin, gücü eşsizdir,Kim Ona direndi de ayakta kaldı?

⁴Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

⁵O dağları yerinden oynatır da,Dağlar farkına varmaz,Öfkeyle altüst eder onları.

⁵han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

⁶Dünyayı yerinden oynatır,Direklerini titretir.

⁶som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

⁷Güneşe buyruk verir, doğmaz güneş,Yıldızları mühürler.

⁷som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

⁸Odur tek başına gökleri geren,Denizin dalgaları üzerinde yürüyen.

⁸som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

⁹Büyük Ayıyı, Oryonu, Ülkeri,Güney takımyıldızlarını yaratan Odur.

⁹som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}

¹⁰Anlayamadığımız büyük işler,Sayısız şaşılası işler yapan Odur.

¹⁰som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

¹¹İşte, yanımdan geçer, Onu göremem,Geçip gider, farkına bile varmam.

¹¹Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

¹²Evet, O avını kaparsa, kim Onu durdurabilir?Kim Ona, ‹Ne yapıyorsun› diyebilir?

¹²Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

¹³Tanrı öfkesini dizginlemez,Rahavın yardımcıları bileOnun ayağına kapanır. güçlerini simgeleyen bir deniz canavarı.

¹³Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

¹⁴‹‹Nerde kaldı ki, ben Ona yanıt vereyim,Onunla tartışmak için söz bulayım?

¹⁴Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

¹⁵Haklı olsam da Ona yanıt veremez,Merhamet etmesi için yargıcıma yalvarırdım ancak.

¹⁵jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

¹⁶Onu çağırsam, O da bana yanıt verseydi,Yine de inanmazdım sesime kulak verdiğine.

¹⁶Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

¹⁷O beni kasırgayla eziyor,Nedensiz yaralarımı çoğaltıyor.

¹⁷han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

¹⁸Soluk almama izin vermiyor,Ancak beni acıya doyuruyor.

¹⁸som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

¹⁹Sorun güç sorunuysa, O güçlüdür!Adalet sorunuysa, kim Onu mahkemeye çağırabilir?

¹⁹Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

²⁰Suçsuz olsam ağzım beni suçlar,Kusursuz olsam beni suçlu çıkarır.

²⁰Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

²¹‹‹Kusursuz olsam da kendime aldırdığım yok,Yaşamımı hor görüyorum.

²¹Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

²²Hepsi bir, bu yüzden diyorum ki,‹O suçluyu da suçsuzu da yok ediyor.›

²²Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

²³Kırbaç ansızın ölüm saçınca,O suçsuzların sıkıntısıyla eğlenir.

²³Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

²⁴Dünya kötülerin eline verilmiş,Yargıçların gözünü kapayan Odur.O değilse, kimdir?

²⁴Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}

²⁵‹‹Günlerim koşucudan çabuk,İyilik görmeden geçmekte.

²⁵Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

²⁶Kamış sandal gibi kayıp gidiyor,Avının üstüne süzülen kartal gibi.

²⁶de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

²⁷‹Acılarımı unutayım,Üzgün çehremi değiştirip gülümseyeyim› desem,

²⁷Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

²⁸Bütün dertlerimden yılarım,Çünkü beni suçsuz saymayacağını biliyorum.

²⁸da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

²⁹Madem suçlanacağım,Neden boş yere uğraşayım?

²⁹Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

³⁰Sabun otuyla yıkansam,Ellerimi kül suyuyla temizlesem,

³⁰Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

³¹Beni yine pisliğe batırırsın,Giysilerim bile benden tiksinir.

³¹da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

³²O benim gibi bir insan değil ki,Ona yanıt vereyim,Birlikte mahkemeye gideyim.

³²For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

³³Keşke aramızda bir hakem olsa da,Elini ikimizin üstüne koysa!

³³det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

³⁴Tanrı sopasını üzerimden kaldırsın,Dehşeti beni yıldırmasın.

³⁴Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

³⁵O zaman konuşur, O'ndan korkmazdım,Ama bu durumda bir şey yapamam.

³⁵Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}