1‹‹Yaşamımdan usandım,Özgürce yakınacak,İçimdeki acıyla konuşacağım.
1Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2Tanrıya: Beni suçlama diyeceğim,Ama söyle, niçin benimle çekişiyorsun.
2Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3Hoşuna mı gidiyor gaddarlık etmek,Kendi ellerinin emeğini reddedipKötülerin tasarılarını onaylamak?
3Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4Sende insan gözü mü var?İnsanın gördüğü gibi mi görüyorsun?
4Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5Günlerin ölümlü birinin günleri gibi,Yılların insanın yılları gibi mi ki,
5Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6Suçumu arıyor,Günahımı araştırıyorsun?
6siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7Kötü olmadığımı,Senin elinden beni kimsenin kurtaramayacağını biliyorsun.
7enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8‹‹Senin ellerin bana biçim verdi, beni yarattı,Şimdi dönüp beni yok mu edeceksin?
8Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9Lütfen anımsa, balçık gibi bana sen biçim verdin,Beni yine toprağa mı döndüreceksin?
9Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
10Beni süt gibi dökmedin mi,Peynir gibi katılaştırmadın mı?
10Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
11Bana et ve deri giydirdin,Beni kemiklerle, sinirlerle ördün.
11Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
12Bana yaşam verdin, sevgi gösterdin,İlgin ruhumu korudu.
12Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
13‹‹Ama bunları yüreğinde gizledin,Biliyorum aklındakini:
13Og dette* gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne: / {* det som opregnes JBS 10, 14 fg.}
14Günah işleseydim, beni gözlerdin,Suçumu cezasız bırakmazdın.
14Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
15Suçluysam, vay başıma!Suçsuzken bile başımı kaldıramıyorum,Çünkü utanç doluyum, çaresizim.
15var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
16Başımı kaldırsam, aslan gibi beni avlar,Şaşılası gücünü yine gösterirsin üstümde.
16og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17Bana karşı yeni tanıklar çıkarır,Öfkeni artırırsın.Orduların dalga dalga üzerime geliyor.
17du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18‹‹Niçin doğmama izin verdin?Keşke ölseydim, hiçbir göz beni görmeden!
18Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19Hiç var olmamış olurdum,Rahimden mezara taşınırdım.
19jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20Birkaç günlük ömrüm kalmadı mı?Beni rahat bırak da biraz yüzüm gülsün;
20Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21Dönüşü olmayan yere gitmeden önce,Karanlık ve ölüm gölgesi diyarına,
21før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22Zifiri karanlık diyarına,Ölüm gölgesi, kargaşa diyarına,Aydınlığın karanlığı andırdığı yere.››
22et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!