¹Ya RAB, sana yakarıyorum,Kayam benim, kulak tıkama sesime;Çünkü sen sessiz kalırsan,Ölüm çukuruna inen ölülere dönerim ben.

¹Av David. Til dig, Herre, roper jeg. Min klippe, vær ikke døv imot mig, forat jeg ikke, om du tier til mig, skal bli lik dem som farer ned i graven!

²Seni yardıma çağırdığımda,Ellerimi kutsal konutuna doğru açtığımda,Kulak ver yalvarışlarıma.

²Hør mine inderlige bønners røst, når jeg roper til dig, når jeg opløfter mine hender til ditt hellige kor!

³Beni kötülerle, haksızlık yapanlarlaAynı kefeye koyup cezalandırma.Onlar komşularıyla dostça konuşur,Ama yüreklerinde kötülük beslerler.

³Riv mig ikke bort med de ugudelige og med dem som gjør urett, som taler fred med sin næste, enda der er ondt i deres hjerte!

⁴Eylemlerine, yaptıkları kötülüklere göre onları yanıtla;Yaptıklarının, hak ettiklerinin karşılığını ver.

⁴Gi dem efter deres gjerning og efter deres onde adferd! Gi dem efter deres henders gjerning, gjengjeld dem hvad de har gjort!

⁵Onlar RABbin yaptıklarına,Ellerinin eserine önem vermezler;Bu yüzden RAB onları yıkacak,Bir daha ayağa kaldırmayacak.

⁵For de akter ikke på hvad Herren gjør, eller på hans henders gjerning; han skal nedbryte dem og ikke opbygge dem.

⁶RABbe övgüler olsun!Çünkü yalvarışımı duydu.

⁶Lovet være Herren, fordi han har hørt mine inderlige bønners røst!

⁷RAB benim gücüm, kalkanımdır,Ona yürekten güveniyor ve yardım görüyorum.Yüreğim coşuyor,Ezgilerimle Ona şükrediyorum.

⁷Herren er min styrke og mitt skjold; til ham har mitt hjerte satt sin lit, og jeg blir hjulpet; derfor fryder mitt hjerte sig, og jeg vil prise ham med min sang.

⁸RAB halkının gücüdür,Meshettiği kralın zafer kalesidir.

⁸Herren er deres* styrke, og han er et frelsens vern for sin salvede. / {* d.e. sitt folks.}

⁹Halkını kurtar, kendi halkını kutsa;Çobanlık et onlara, sürekli destek ol!

⁹Frels ditt folk og velsign din arv, og fø dem og bær dem til evig tid!