¹“But now those who are younger than I have me in derision, whose fathers I would have disdained to put with my sheep dogs.

¹Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

²Of what use is the strength of their hands to me, men in whom ripe age has perished?

²Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

³They are gaunt from lack and famine. They gnaw the dry ground, in the gloom of waste and desolation.

³De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

⁴They pluck salt herbs by the bushes. The roots of the broom are their food.

⁴de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

⁵They are driven out from the midst of men. They cry after them as after a thief;

⁵Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

⁶So that they dwell in frightful valleys, and in holes of the earth and of the rocks.

⁶I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

⁷Among the bushes they bray; and under the nettles they are gathered together.

⁷Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

⁸They are children of fools, yes, children of base men. They were flogged out of the land.

⁸barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

⁹“Now I have become their song. Yes, I am a byword to them.

⁹Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

¹⁰They abhor me, they stand aloof from me, and don’t hesitate to spit in my face.

¹⁰De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

¹¹For he has untied his cord, and afflicted me; and they have thrown off restraint before me.

¹¹for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

¹²On my right hand rise the rabble. They thrust aside my feet, They cast up against me their ways of destruction.

¹²Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

¹³They mar my path, They set forward my calamity, without anyone’s help.

¹³De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

¹⁴As through a wide breach they come, in the midst of the ruin they roll themselves in.

¹⁴Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

¹⁵Terrors have turned on me. They chase my honor as the wind. My welfare has passed away as a cloud.

¹⁵Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

¹⁶“Now my soul is poured out within me. Days of affliction have taken hold on me.

¹⁶Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

¹⁷In the night season my bones are pierced in me, and the pains that gnaw me take no rest.

¹⁷Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

¹⁸By great force is my garment disfigured. It binds me about as the collar of my coat.

¹⁸Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

¹⁹He has cast me into the mire. I have become like dust and ashes.

¹⁹Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

²⁰I cry to you, and you do not answer me. I stand up, and you gaze at me.

²⁰Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

²¹You have turned to be cruel to me. With the might of your hand you persecute me.

²¹Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

²²You lift me up to the wind, and drive me with it. You dissolve me in the storm.

²²Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

²³For I know that you will bring me to death, To the house appointed for all living.

²³for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

²⁴“However doesn’t one stretch out a hand in his fall? Or in his calamity therefore cry for help?

²⁴Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

²⁵Didn’t I weep for him who was in trouble? Wasn’t my soul grieved for the needy?

²⁵Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

²⁶When I looked for good, then evil came; When I waited for light, there came darkness.

²⁶For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

²⁷My heart is troubled, and doesn’t rest. Days of affliction have come on me.

²⁷Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

²⁸I go mourning without the sun. I stand up in the assembly, and cry for help.

²⁸Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

²⁹I am a brother to jackals, and a companion to ostriches.

²⁹Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

³⁰My skin grows black and peels from me. My bones are burned with heat.

³⁰Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

³¹Therefore my harp has turned to mourning, and my pipe into the voice of those who weep.

³¹Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.