¹Job again took up his parable, and said,

¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

²“Oh that I were as in the months of old, as in the days when God watched over me;

²Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

³when his lamp shone on my head, and by his light I walked through darkness,

³da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

⁴as I was in the ripeness of my days, when the friendship of God was in my tent,

⁴slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

⁵when the Almighty was yet with me, and my children were around me,

⁵da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

⁶when my steps were washed with butter, and the rock poured out streams of oil for me,

⁶da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

⁷when I went forth to the city gate, when I prepared my seat in the street.

⁷Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

⁸The young men saw me and hid themselves. The aged rose up and stood.

⁸da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

⁹The princes refrained from talking, and laid their hand on their mouth.

⁹høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

¹⁰The voice of the nobles was hushed, and their tongue stuck to the roof of their mouth.

¹⁰de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

¹¹For when the ear heard me, then it blessed me; and when the eye saw me, it commended me:

¹¹Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

¹²Because I delivered the poor who cried, and the fatherless also, who had none to help him,

¹²For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

¹³the blessing of him who was ready to perish came on me, and I caused the widow’s heart to sing for joy.

¹³Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

¹⁴I put on righteousness, and it clothed me. My justice was as a robe and a diadem.

¹⁴Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

¹⁵I was eyes to the blind, and feet to the lame.

¹⁵Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

¹⁶I was a father to the needy. The cause of him who I didn’t know, I searched out.

¹⁶En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

¹⁷I broke the jaws of the unrighteous, and plucked the prey out of his teeth.

¹⁷Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹⁸Then I said, ‘I shall die in my own house, I shall number my days as the sand.

¹⁸Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

¹⁹My root is spread out to the waters. The dew lies all night on my branch.

¹⁹Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

²⁰My glory is fresh in me. My bow is renewed in my hand.’

²⁰Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

²¹“Men listened to me, waited, and kept silence for my counsel.

²¹Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

²²After my words they didn’t speak again. My speech fell on them.

²²Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

²³They waited for me as for the rain. Their mouths drank as with the spring rain.

²³De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

²⁴I smiled on them when they had no confidence. They didn’t reject the light of my face.

²⁴Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

²⁵I chose out their way, and sat as chief. I lived as a king in the army, as one who comforts the mourners.

²⁵Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.