¹“Do you know the time when the mountain goats give birth? Do you watch when the doe bears fawns?

¹Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

²Can you number the months that they fulfill? Or do you know the time when they give birth?

²når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

³They bow themselves, they bring forth their young, they end their labor pains.

³Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

⁴Their young ones become strong. They grow up in the open field. They go forth, and don’t return again.

⁴Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

⁵“Who has set the wild donkey free? Or who has loosened the bonds of the swift donkey,

⁵Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

⁶Whose home I have made the wilderness, and the salt land his dwelling place?

⁶De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

⁷He scorns the tumult of the city, neither does he hear the shouting of the driver.

⁷Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

⁸The range of the mountains is his pasture, He searches after every green thing.

⁸Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

⁹“Will the wild ox be content to serve you? Or will he stay by your feeding trough?

⁹det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

¹⁰Can you hold the wild ox in the furrow with his harness? Or will he till the valleys after you?

¹⁰Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

¹¹Will you trust him, because his strength is great? Or will you leave to him your labor?

¹¹Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

¹²Will you confide in him, that he will bring home your seed, and gather the grain of your threshing floor?

¹²Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

¹³“The wings of the ostrich wave proudly; but are they the feathers and plumage of love?

¹³Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}

¹⁴For she leaves her eggs on the earth, warms them in the dust,

¹⁴Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

¹⁵and forgets that the foot may crush them, or that the wild animal may trample them.

¹⁵Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

¹⁶She deals harshly with her young ones, as if they were not hers. Though her labor is in vain, she is without fear,

¹⁶Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

¹⁷because God has deprived her of wisdom, neither has he imparted to her understanding.

¹⁷Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

¹⁸When she lifts up herself on high, she scorns the horse and his rider.

¹⁸og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

¹⁹“Have you given the horse might? Have you clothed his neck with a quivering mane?

¹⁹Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

²⁰Have you made him to leap as a locust? The glory of his snorting is awesome.

²⁰For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

²¹He paws in the valley, and rejoices in his strength. He goes out to meet the armed men.

²¹Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

²²He mocks at fear, and is not dismayed, neither does he turn back from the sword.

²²Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

²³The quiver rattles against him, the flashing spear and the javelin.

²³Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

²⁴He eats up the ground with fierceness and rage, neither does he stand still at the sound of the trumpet.

²⁴Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

²⁵As often as the trumpet sounds he snorts, ‘Aha!’ He smells the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.

²⁵Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

²⁶“Is it by your wisdom that the hawk soars, and stretches her wings toward the south?

²⁶Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

²⁷Is it at your command that the eagle mounts up, and makes his nest on high?

²⁷Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

²⁸On the cliff he dwells, and makes his home, on the point of the cliff, and the stronghold.

²⁸Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

²⁹From there he spies out the prey. His eyes see it afar off.

²⁹Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

³⁰His young ones also suck up blood. Where the slain are, there he is.”

³⁰Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

³¹Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

³²Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

³³Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

³⁴Og Herren blev ved å svare Job og sa:

³⁵Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!

³⁶Da svarte Job Herren og sa:

³⁷Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.

³⁸En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.