¹Save me, God, for the waters have come up to my neck!

¹Til sangmesteren; efter "Liljer"*; av David. / {* SLM 45, 1.}

²I sink in deep mire, where there is no foothold. I have come into deep waters, where the floods overflow me.

²Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.

³I am weary with my crying. My throat is dry. My eyes fail, looking for my God.

³Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.

⁴Those who hate me without a cause are more than the hairs of my head. Those who want to cut me off, being my enemies wrongfully, are mighty. I have to restore what I didn’t take away.

⁴Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.

⁵God, you know my foolishness. My sins aren’t hidden from you.

⁵Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.

⁶Don’t let those who wait for you be shamed through me, Lord Yahweh of Armies. Don’t let those who seek you be brought to dishonor through me, God of Israel.

⁶Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.

⁷Because for your sake, I have borne reproach. Shame has covered my face.

⁷La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!

⁸I have become a stranger to my brothers, an alien to my mother’s children.

⁸For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.

⁹For the zeal of your house consumes me. The reproaches of those who reproach you have fallen on me.

⁹Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.

¹⁰When I wept and I fasted, that was to my reproach.

¹⁰For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.

¹¹When I made sackcloth my clothing, I became a byword to them.

¹¹Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.

¹²Those who sit in the gate talk about me. I am the song of the drunkards.

¹²Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.

¹³But as for me, my prayer is to you, Yahweh, in an acceptable time. God, in the abundance of your loving kindness, answer me in the truth of your salvation.

¹³De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.

¹⁴Deliver me out of the mire, and don’t let me sink. Let me be delivered from those who hate me, and out of the deep waters.

¹⁴Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!

¹⁵Don’t let the flood waters overwhelm me, neither let the deep swallow me up. Don’t let the pit shut its mouth on me.

¹⁵Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!

¹⁶Answer me, Yahweh, for your loving kindness is good. According to the multitude of your tender mercies, turn to me.

¹⁶La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!

¹⁷Don’t hide your face from your servant, for I am in distress. Answer me speedily!

¹⁷Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!

¹⁸Draw near to my soul, and redeem it. Ransom me because of my enemies.

¹⁸Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!

¹⁹You know my reproach, my shame, and my dishonor. My adversaries are all before you.

¹⁹Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!

²⁰Reproach has broken my heart, and I am full of heaviness. I looked for some to take pity, but there was none; for comforters, but I found none.

²⁰Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.

²¹They also gave me gall for my food. In my thirst, they gave me vinegar to drink.

²¹Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.

²²Let their table before them become a snare. May it become a retribution and a trap.

²²De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.

²³Let their eyes be darkened, so that they can’t see. Let their backs be continually bent.

²³La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!

²⁴Pour out your indignation on them. Let the fierceness of your anger overtake them.

²⁴La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!

²⁵Let their habitation be desolate. Let no one dwell in their tents.

²⁵Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!

²⁶For they persecute him whom you have wounded. They tell of the sorrow of those whom you have hurt.

²⁶Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!

²⁷Charge them with crime upon crime. Don’t let them come into your righteousness.

²⁷For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.

²⁸Let them be blotted out of the book of life, and not be written with the righteous.

²⁸La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!

²⁹But I am in pain and distress. Let your salvation, God, protect me.

²⁹La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!

³⁰I will praise the name of God with a song, and will magnify him with thanksgiving.

³⁰Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!

³¹It will please Yahweh better than an ox, or a bull that has horns and hoofs.

³¹Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,

³²The humble have seen it, and are glad. You who seek after God, let your heart live.

³²og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.

³³For Yahweh hears the needy, and doesn’t despise his captive people.

³³Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!

³⁴Let heaven and earth praise him; the seas, and everything that moves therein!

³⁴For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.

³⁵For God will save Zion, and build the cities of Judah. They shall settle there, and own it.

³⁵Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.

³⁶The children also of his servants shall inherit it. Those who love his name shall dwell therein.

³⁶For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de* skal bo der og eie dem, / {* de sanne israelitter.}

³⁷og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.