¹God, who at sundry times and in divers manners spake in time past unto the fathers by the prophets,

¹Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen,

²Hath in these last days spoken unto us by his Son, whom he hath appointed heir of all things, by whom also he made the worlds;

²som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden,

³Who being the brightness of his glory, and the express image of his person, and upholding all things by the word of his power, when he had by himself purged our sins, sat down on the right hand of the Majesty on high:

³han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie,

⁴Being made so much better than the angels, as he hath by inheritance obtained a more excellent name than they.

⁴og er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem.

⁵For unto which of the angels said he at any time, Thou art my Son, this day have I begotten thee? And again, I will be to him a Father, and he shall be to me a Son?

⁵For til hvem av englene har han nogen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født dig idag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være mig en sønn?

⁶And again, when he bringeth in the firstbegotten into the world, he saith, And let all the angels of God worship him.

⁶Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham.

⁷And of the angels he saith, Who maketh his angels spirits, and his ministers a flame of fire.

⁷Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue,

⁸But unto the Son he saith, Thy throne, O God, is for ever and ever: a sceptre of righteousness is the sceptre of thy kingdom.

⁸men om Sønnen: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav;

⁹Thou hast loved righteousness, and hated iniquity; therefore God, even thy God, hath anointed thee with the oil of gladness above thy fellows.

⁹du elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre.

¹⁰And, Thou, Lord, in the beginning hast laid the foundation of the earth; and the heavens are the works of thine hands:

¹⁰Og: Du, Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk;

¹¹They shall perish; but thou remainest; and they all shall wax old as doth a garment;

¹¹de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et klædebon,

¹²And as a vesture shalt thou fold them up, and they shall be changed: but thou art the same, and thy years shall not fail.

¹²og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende.

¹³But to which of the angels said he at any time, Sit on my right hand, until I make thine enemies thy footstool?

¹³Men til hvem av englene har han nogen tid sagt: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter?

¹⁴Are they not all ministering spirits, sent forth to minister for them who shall be heirs of salvation?

¹⁴Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?