¹But Job answered and said,

¹Da tok Job til orde og sa:

²Oh that my grief were throughly weighed, and my calamity laid in the balances together!

²Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

³For now it would be heavier than the sand of the sea: therefore my words are swallowed up.

³For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

⁴For the arrows of the Almighty are within me, the poison whereof drinketh up my spirit: the terrors of God do set themselves in array against me.

⁴For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

⁵Doth the wild ass bray when he hath grass? or loweth the ox over his fodder?

⁵Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

⁶Can that which is unsavoury be eaten without salt? or is there any taste in the white of an egg?

⁶Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

⁷The things that my soul refused to touch are as my sorrowful meat.

⁷Det byr mig imot å røre ved det*; det er for mig som utskjemt mat. / {* d.e. ved mine lidelser.}

⁸Oh that I might have my request; and that God would grant me the thing that I long for!

⁸Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

⁹Even that it would please God to destroy me; that he would let loose his hand, and cut me off!

⁹Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

¹⁰Then should I yet have comfort; yea, I would harden myself in sorrow: let him not spare; for I have not concealed the words of the Holy One.

¹⁰Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

¹¹What is my strength, that I should hope? and what is mine end, that I should prolong my life?

¹¹Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

¹²Is my strength the strength of stones? or is my flesh of brass?

¹²Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

¹³Is not my help in me? and is wisdom driven quite from me?

¹³Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

¹⁴To him that is afflicted pity should be shewed from his friend; but he forsaketh the fear of the Almighty.

¹⁴Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

¹⁵My brethren have dealt deceitfully as a brook, and as the stream of brooks they pass away;

¹⁵Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

¹⁶Which are blackish by reason of the ice, and wherein the snow is hid:

¹⁶som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

¹⁷What time they wax warm, they vanish: when it is hot, they are consumed out of their place.

¹⁷men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

¹⁸The paths of their way are turned aside; they go to nothing, and perish.

¹⁸Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

¹⁹The troops of Tema looked, the companies of Sheba waited for them.

¹⁹Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

²⁰They were confounded because they had hoped; they came thither, and were ashamed.

²⁰de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

²¹For now ye are nothing; ye see my casting down, and are afraid.

²¹Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

²²Did I say, Bring unto me? or, Give a reward for me of your substance?

²²Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

²³Or, Deliver me from the enemy's hand? or, Redeem me from the hand of the mighty?

²³at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

²⁴Teach me, and I will hold my tongue: and cause me to understand wherein I have erred.

²⁴Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

²⁵How forcible are right words! but what doth your arguing reprove?

²⁵Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

²⁶Do ye imagine to reprove words, and the speeches of one that is desperate, which are as wind?

²⁶Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

²⁷Yea, ye overwhelm the fatherless, and ye dig a pit for your friend.

²⁷Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

²⁸Now therefore be content, look upon me; for it is evident unto you if I lie.

²⁸Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

²⁹Return, I pray you, let it not be iniquity; yea, return again, my righteousness is in it.

²⁹Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

³⁰Is there iniquity in my tongue? cannot my taste discern perverse things?

³⁰Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?