¹Is there not an appointed time to man upon earth? are not his days also like the days of an hireling?

¹Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

²As a servant earnestly desireth the shadow, and as an hireling looketh for the reward of his work:

²Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

³So am I made to possess months of vanity, and wearisome nights are appointed to me.

³således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

⁴When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? and I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.

⁴Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

⁵My flesh is clothed with worms and clods of dust; my skin is broken, and become loathsome.

⁵Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

⁶My days are swifter than a weaver's shuttle, and are spent without hope.

⁶Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

⁷O remember that my life is wind: mine eye shall no more see good.

⁷Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

⁸The eye of him that hath seen me shall see me no more: thine eyes are upon me, and I am not.

⁸Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

⁹As the cloud is consumed and vanisheth away: so he that goeth down to the grave shall come up no more.

⁹En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra,

¹⁰He shall return no more to his house, neither shall his place know him any more.

¹⁰han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

¹¹Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.

¹¹Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

¹²Am I a sea, or a whale, that thou settest a watch over me?

¹²Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

¹³When I say, My bed shall comfort me, my couch shall ease my complaints;

¹³Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

¹⁴Then thou scarest me with dreams, and terrifiest me through visions:

¹⁴da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

¹⁵So that my soul chooseth strangling, and death rather than my life.

¹⁵Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

¹⁶I loathe it; I would not live alway: let me alone; for my days are vanity.

¹⁶Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

¹⁷What is man, that thou shouldest magnify him? and that thou shouldest set thine heart upon him?

¹⁷Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

¹⁸And that thou shouldest visit him every morning, and try him every moment?

¹⁸at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

¹⁹How long wilt thou not depart from me, nor let me alone till I swallow down my spittle?

¹⁹Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

²⁰I have sinned; what shall I do unto thee, O thou preserver of men? why hast thou set me as a mark against thee, so that I am a burden to myself?

²⁰Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

²¹And why dost thou not pardon my transgression, and take away my iniquity? for now shall I sleep in the dust; and thou shalt seek me in the morning, but I shall not be.

²¹Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.