¹Then Job answered and said,

¹Da tok Job til orde og sa:

²I know it is so of a truth: but how should man be just with God?

²Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

³If he will contend with him, he cannot answer him one of a thousand.

³Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

⁴He is wise in heart, and mighty in strength: who hath hardened himself against him, and hath prospered?

⁴Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

⁵Which removeth the mountains, and they know not: which overturneth them in his anger.

⁵han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

⁶Which shaketh the earth out of her place, and the pillars thereof tremble.

⁶som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

⁷Which commandeth the sun, and it riseth not; and sealeth up the stars.

⁷som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

⁸Which alone spreadeth out the heavens, and treadeth upon the waves of the sea.

⁸som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

⁹Which maketh Arcturus, Orion, and Pleiades, and the chambers of the south.

⁹som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}

¹⁰Which doeth great things past finding out; yea, and wonders without number.

¹⁰som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

¹¹Lo, he goeth by me, and I see him not: he passeth on also, but I perceive him not.

¹¹Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

¹²Behold, he taketh away, who can hinder him? who will say unto him, What doest thou?

¹²Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

¹³If God will not withdraw his anger, the proud helpers do stoop under him.

¹³Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

¹⁴How much less shall I answer him, and choose out my words to reason with him?

¹⁴Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

¹⁵Whom, though I were righteous, yet would I not answer, but I would make supplication to my judge.

¹⁵jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

¹⁶If I had called, and he had answered me; yet would I not believe that he had hearkened unto my voice.

¹⁶Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

¹⁷For he breaketh me with a tempest, and multiplieth my wounds without cause.

¹⁷han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

¹⁸He will not suffer me to take my breath, but filleth me with bitterness.

¹⁸som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

¹⁹If I speak of strength, lo, he is strong: and if of judgment, who shall set me a time to plead?

¹⁹Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

²⁰If I justify myself, mine own mouth shall condemn me: if I say, I am perfect, it shall also prove me perverse.

²⁰Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

²¹Though I were perfect, yet would I not know my soul: I would despise my life.

²¹Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

²²This is one thing, therefore I said it, He destroyeth the perfect and the wicked.

²²Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

²³If the scourge slay suddenly, he will laugh at the trial of the innocent.

²³Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

²⁴The earth is given into the hand of the wicked: he covereth the faces of the judges thereof; if not, where, and who is he?

²⁴Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}

²⁵Now my days are swifter than a post: they flee away, they see no good.

²⁵Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

²⁶They are passed away as the swift ships: as the eagle that hasteth to the prey.

²⁶de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

²⁷If I say, I will forget my complaint, I will leave off my heaviness, and comfort myself:

²⁷Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

²⁸I am afraid of all my sorrows, I know that thou wilt not hold me innocent.

²⁸da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

²⁹If I be wicked, why then labour I in vain?

²⁹Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

³⁰If I wash myself with snow water, and make my hands never so clean;

³⁰Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

³¹Yet shalt thou plunge me in the ditch, and mine own clothes shall abhor me.

³¹da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

³²For he is not a man, as I am, that I should answer him, and we should come together in judgment.

³²For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

³³Neither is there any daysman betwixt us, that might lay his hand upon us both.

³³det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

³⁴Let him take his rod away from me, and let not his fear terrify me:

³⁴Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

³⁵Then would I speak, and not fear him; but it is not so with me.

³⁵Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}