¹Man, that is born of a woman, Is of few days, and full of trouble.

¹Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

²He cometh forth like a flower, and is cut down: He fleeth also as a shadow, and continueth not.

²Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

³And dost thou open thine eyes upon such a one, And bringest me into judgment with thee?

³Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

⁴Who can bring a clean thing out of an unclean? not one.

⁴Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

⁵Seeing his days are determined, The number of his months is with thee, And thou hast appointed his bounds that he cannot pass;

⁵Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

⁶Look away from him, that he may rest, Till he shall accomplish, as a hireling, his day.

⁶så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

⁷For there is hope of a tree, If it be cut down, that it will sprout again, And that the tender branch thereof will not cease.

⁷For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

⁸Though the root thereof wax old in the earth, And the stock thereof die in the ground;

⁸om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

⁹Yet through the scent of water it will bud, And put forth boughs like a plant.

⁹så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

¹⁰But man dieth, and is laid low: Yea, man giveth up the ghost, and where is he?

¹⁰Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

¹¹[As] the waters fail from the sea, And the river wasteth and drieth up;

¹¹Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

¹²So man lieth down and riseth not: Till the heavens be no more, they shall not awake, Nor be roused out of their sleep.

¹²så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

¹³Oh that thou wouldest hide me in Sheol, That thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, That thou wouldest appoint me a set time, and remember me!

¹³Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

¹⁴If a man die, shall he live [again]? All the days of my warfare would I wait, Till my release should come.

¹⁴Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

¹⁵Thou wouldest call, and I would answer thee: Thou wouldest have a desire to the work of thy hands.

¹⁵du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

¹⁶But now thou numberest my steps: Dost thou not watch over my sin?

¹⁶Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

¹⁷My transgression is sealed up in a bag, And thou fastenest up mine iniquity.

¹⁷Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

¹⁸But the mountain falling cometh to nought; And the rock is removed out of its place;

¹⁸Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

¹⁹The waters wear the stones; The overflowings thereof wash away the dust of the earth: So thou destroyest the hope of man.

¹⁹som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

²⁰Thou prevailest for ever against him, and he passeth; Thou changest his countenance, and sendest him away.

²⁰du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

²¹His sons come to honor, and he knoweth it not; And they are brought low, but he perceiveth it not of them.

²¹Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

²²But his flesh upon him hath pain, And his soul within him mourneth.

²²Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.