¹And Job again took up his parable, and said,

¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

²Oh that I were as in the months of old, As in the days when God watched over me;

²Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

³When his lamp shined upon my head, And by his light I walked through darkness;

³da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

⁴As I was in the ripeness of my days, When the friendship of God was upon my tent;

⁴slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

⁵When the Almighty was yet with me, And my children were about me;

⁵da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

⁶When my steps were washed with butter, And the rock poured me out streams of oil!

⁶da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

⁷When I went forth to the gate unto the city, When I prepared my seat in the street,

⁷Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

⁸The young men saw me and hid themselves, And the aged rose up and stood;

⁸da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

⁹The princes refrained from talking, And laid their hand on their mouth;

⁹høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

¹⁰The voice of the nobles was hushed, And their tongue cleaved to the roof of their mouth.

¹⁰de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

¹¹For when the ear heard [me], then it blessed me; And when the eye saw [me], it gave witness unto me:

¹¹Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

¹²Because I delivered the poor that cried, The fatherless also, that had none to help him.

¹²For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

¹³The blessing of him that was ready to perish came upon me; And I caused the widow's heart to sing for joy.

¹³Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

¹⁴I put on righteousness, and it clothed me: My justice was as a robe and a diadem.

¹⁴Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

¹⁵I was eyes to the blind, And feet was I to the lame.

¹⁵Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

¹⁶I was a father to the needy: And the cause of him that I knew not I searched out.

¹⁶En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

¹⁷And I brake the jaws of the unrighteous, And plucked the prey out of his teeth.

¹⁷Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹⁸Then I said, I shall die in my nest, And I shall multiply my days as the sand:

¹⁸Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

¹⁹My root is spread out to the waters, And the dew lieth all night upon my branch;

¹⁹Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

²⁰My glory is fresh in me, And my bow is renewed in my hand.

²⁰Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

²¹Unto me men gave ear, and waited, And kept silence for my counsel.

²¹Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

²²After my words they spake not again; And my speech distilled upon them.

²²Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

²³And they waited for me as for the rain; And they opened their mouth wide [as] for the latter rain.

²³De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

²⁴I smiled on them, when they had no confidence; And the light of my countenance they cast not down.

²⁴Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

²⁵I chose out their way, and sat [as] chief, And dwelt as a king in the army, As one that comforteth the mourners.

²⁵Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.