¹But now they that are younger than I have me in derision, Whose fathers I disdained to set with the dogs of my flock.

¹Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

²Yea, the strength of their hands, whereto should it profit me? Men in whom ripe age is perished.

²Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

³They are gaunt with want and famine; They gnaw the dry ground, in the gloom of wasteness and desolation.

³De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

⁴They pluck salt-wort by the bushes; And the roots of the broom are their food.

⁴de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

⁵They are driven forth from the midst [of men]; They cry after them as after a thief;

⁵Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

⁶So that they dwell in frightful valleys, In holes of the earth and of the rocks.

⁶I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

⁷Among the bushes they bray; Under the nettles they are gathered together.

⁷Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

⁸[They are] children of fools, yea, children of base men; They were scourged out of the land.

⁸barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

⁹And now I am become their song, Yea, I am a byword unto them.

⁹Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

¹⁰They abhor me, they stand aloof from me, And spare not to spit in my face.

¹⁰De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

¹¹For he hath loosed his cord, and afflicted me; And they have cast off the bridle before me.

¹¹for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

¹²Upon my right hand rise the rabble; They thrust aside my feet, And they cast up against me their ways of destruction.

¹²Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

¹³They mar my path, They set forward my calamity, [Even] men that have no helper.

¹³De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

¹⁴As through a wide breach they come: In the midst of the ruin they roll themselves [upon me].

¹⁴Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

¹⁵Terrors are turned upon me; They chase mine honor as the wind; And my welfare is passed away as a cloud.

¹⁵Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

¹⁶And now my soul is poured out within me; Days of affliction have taken hold upon me.

¹⁶Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

¹⁷In the night season my bones are pierced in me, And the [pains] that gnaw me take no rest.

¹⁷Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

¹⁸By [God's] great force is my garment disfigured; It bindeth me about as the collar of my coat.

¹⁸Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

¹⁹He hath cast me into the mire, And I am become like dust and ashes.

¹⁹Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

²⁰I cry unto thee, and thou dost not answer me: I stand up, and thou gazest at me.

²⁰Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

²¹Thou art turned to be cruel to me; With the might of thy hand thou persecutest me.

²¹Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

²²Thou liftest me up to the wind, thou causest me to ride [upon it]; And thou dissolvest me in the storm.

²²Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

²³For I know that thou wilt bring me to death, And to the house appointed for all living.

²³for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

²⁴Howbeit doth not one stretch out the hand in his fall? Or in his calamity therefore cry for help?

²⁴Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

²⁵Did not I weep for him that was in trouble? Was not my soul grieved for the needy?

²⁵Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

²⁶When I looked for good, then evil came; And when I waited for light, there came darkness.

²⁶For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

²⁷My heart is troubled, and resteth not; Days of affliction are come upon me.

²⁷Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

²⁸I go mourning without the sun: I stand up in the assembly, and cry for help.

²⁸Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

²⁹I am a brother to jackals, And a companion to ostriches.

²⁹Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

³⁰My skin is black, [and falleth] from me, And my bones are burned with heat.

³⁰Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

³¹Therefore is my harp [turned] to mourning, And my pipe into the voice of them that weep.

³¹Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.