¹Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? [Or] canst thou mark when the hinds do calve?

¹Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

²Canst thou number the months that they fulfil? Or knowest thou the time when they bring forth?

²når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

³They bow themselves, they bring forth their young, They cast out their pains.

³Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

⁴Their young ones become strong, they grow up in the open field; They go forth, and return not again.

⁴Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

⁵Who hath sent out the wild ass free? Or who hath loosed the bonds of the swift ass,

⁵Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

⁶Whose home I have made the wilderness, And the salt land his dwelling-place?

⁶De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

⁷He scorneth the tumult of the city, Neither heareth he the shoutings of the driver.

⁷Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

⁸The range of the mountains is his pasture, And he searcheth after every green thing.

⁸Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

⁹Will the wild-ox be content to serve thee? Or will he abide by thy crib?

⁹det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

¹⁰Canst thou bind the wild-ox with his band in the furrow? Or will he harrow the valleys after thee?

¹⁰Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

¹¹Wilt thou trust him, because his strength is great? Or wilt thou leave to him thy labor?

¹¹Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

¹²Wilt thou confide in him, that he will bring home thy seed, And gather [the grain] of thy threshing-floor?

¹²Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

¹³The wings of the ostrich wave proudly; [But] are they the pinions and plumage of love?

¹³Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}

¹⁴For she leaveth her eggs on the earth, And warmeth them in the dust,

¹⁴Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

¹⁵And forgetteth that the foot may crush them, Or that the wild beast may trample them.

¹⁵Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

¹⁶She dealeth hardly with her young ones, as if they were not hers: Though her labor be in vain, [she is] without fear;

¹⁶Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

¹⁷Because God hath deprived her of wisdom, Neither hath he imparted to her understanding.

¹⁷Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

¹⁸What time she lifteth up herself on high, She scorneth the horse and his rider.

¹⁸og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

¹⁹Hast thou given the horse [his] might? Hast thou clothed his neck with the quivering mane?

¹⁹Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

²⁰Hast thou made him to leap as a locust? The glory of his snorting is terrible.

²⁰For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

²¹He paweth in the valley, and rejoiceth in his strength: He goeth out to meet the armed men.

²¹Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

²²He mocketh at fear, and is not dismayed; Neither turneth he back from the sword.

²²Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

²³The quiver rattleth against him, The flashing spear and the javelin.

²³Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

²⁴He swalloweth the ground with fierceness and rage; Neither believeth he that it is the voice of the trumpet.

²⁴Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

²⁵As oft as the trumpet [soundeth] he saith, Aha! And he smelleth the battle afar off, The thunder of the captains, and the shouting.

²⁵Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

²⁶Is it by thy wisdom that the hawk soareth, (And) stretcheth her wings toward the south?

²⁶Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

²⁷Is it at thy command that the eagle mounteth up, And maketh her nest on high?

²⁷Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

²⁸On the cliff she dwelleth, and maketh her home, Upon the point of the cliff, and the stronghold.

²⁸Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

²⁹From thence she spieth out the prey; Her eyes behold it afar off.

²⁹Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

³⁰Her young ones also suck up blood: And where the slain are, there is she.

³⁰Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

³¹Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

³²Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

³³Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

³⁴Og Herren blev ved å svare Job og sa:

³⁵Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!

³⁶Da svarte Job Herren og sa:

³⁷Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.

³⁸En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.