¹Now a certain man was sick, Lazarus of Bethany, of the village of Mary and her sister Martha.

¹Og det var en syk mann, Lasarus fra Betania, den by som Maria og hennes søster Marta bodde i.

²And it was that Mary who anointed the Lord with ointment, and wiped his feet with her hair, whose brother Lazarus was sick.

²Det var Maria som salvet Herren med salve og tørket hans føtter med sitt hår; det var hennes bror Lasarus som var syk.

³The sisters therefore sent unto him, saying, Lord, behold, he whom thou lovest is sick.

³Søstrene sendte da bud til ham og lot si: Herre! se, han som du elsker, er syk.

⁴But when Jesus heard it, he said, This sickness is not unto death, but for the glory of God, that the Son of God may be glorified thereby.

⁴Da Jesus hørte det, sa han: Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, forat Guds Sønn skal bli æret ved den.

⁵Now Jesus loved Martha, and her sister, and Lazarus.

⁵Men Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus.

⁶When therefore he heard that he was sick, he abode at that time two days in the place where he was.

⁶Da han nu hørte at han var syk, blev han ennu to dager på det sted hvor han var;

⁷Then after this he saith to the disciples, Let us go into Judaea again.

⁷da først sa han til disiplene: La oss dra til Judea igjen!

⁸The disciples say unto him, Rabbi, the Jews were but now seeking to stone thee; and goest thou thither again?

⁸Disiplene sa til ham: Rabbi! nu nettop søkte jødene å stene dig, og du går atter dit?

⁹Jesus answered, Are there not twelve hours in the day? If a man walk in the day, he stumbleth not, because he seeth the light of this world.

⁹Jesus svarte: Er det ikke tolv timer i en dag? Den som vandrer om dagen, støter sig ikke, fordi han ser denne verdens lys;

¹⁰But if a man walk in the night, he stumbleth, because the light is not in him.

¹⁰men den som vandrer om natten, han støter sig, fordi lyset ikke er i ham.

¹¹These things spake he: and after this he saith unto them, Our friend Lazarus is fallen asleep; but I go, that I may awake him out of sleep.

¹¹Dette talte han; og derefter sier han til dem: Lasarus, vår venn, er sovnet inn; men jeg går for å vekke ham.

¹²The disciples therefore said unto him, Lord, if he is fallen asleep, he will recover.

¹²Disiplene sa da til ham: Herre! er han sovnet inn, da blir han frisk igjen.

¹³Now Jesus had spoken of his death: but they thought that he spake of taking rest in sleep.

¹³Jesus hadde talt om hans død; men de tenkte at han talte om almindelig søvn.

¹⁴Then Jesus therefore said unto them plainly, Lazarus is dead.

¹⁴Da sa Jesus rent ut til dem: Lasarus er død,

¹⁵And I am glad for your sakes that I was not there, to the intent ye may believe; nevertheless let us go unto him.

¹⁵og for eders skyld er jeg glad over at jeg ikke var der, forat I skal tro; men la oss gå til ham!

¹⁶Thomas therefore, who is called Didymus, said unto his fellow-disciples, Let us also go, that we may die with him.

¹⁶Tomas, det er tvilling, sa da til sine meddisipler: La oss gå med, forat vi kan dø sammen med ham!

¹⁷So when Jesus came, he found that he had been in the tomb four days already.

¹⁷Da nu Jesus kom, fant han at han allerede hadde ligget fire dager i graven.

¹⁸Now Bethany was nigh unto Jerusalem, about fifteen furlongs off;

¹⁸Men Betania lå nær ved Jerusalem, omkring femten stadier derfra,

¹⁹and many of the Jews had come to Martha and Mary, to console them concerning their brother.

¹⁹og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over deres bror.

²⁰Martha therefore, when she heard that Jesus was coming, went and met him: but Mary still sat in the house.

²⁰Da nu Marta fikk høre at Jesus kom, gikk hun ham i møte; men Maria satt hjemme i huset.

²¹Martha therefore said unto Jesus, Lord, if thou hadst been here, my brother had not died.

²¹Marta sa da til Jesus: Herre! hadde du vært her, da var min bror ikke død;

²²And even now I know that, whatsoever thou shalt ask of God, God will give thee.

²²men også nu vet jeg at alt det du beder Gud om, vil Gud gi dig.

²³Jesus saith unto her, Thy brother shall rise again.

²³Jesus sier til henne: Din bror skal opstå.

²⁴Martha saith unto him, I know that he shall rise again in the resurrection at the last day.

²⁴Marta sier til ham: Jeg vet at han skal opstå i opstandelsen på den ytterste dag.

²⁵Jesus said unto her, I am the resurrection, and the life: he that believeth on me, though he die, yet shall he live;

²⁵Jesus sa til henne: Jeg er opstandelsen og livet; den som tror på mig, om han enn dør, skal han dog leve,

²⁶and whosoever liveth and believeth on me shall never die. Believest thou this?

²⁶og hver den som lever og tror på mig, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?

²⁷She saith unto him, Yea, Lord: I have believed that thou art the Christ, the Son of God, [even] he that cometh into the world.

²⁷Hun sier til ham: Ja, Herre! jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.

²⁸And when she had said this, she went away, and called Mary her sister secretly, saying, The Teacher is her, and calleth thee.

²⁸Og da hun hadde sagt dette, gikk hun bort og kalte i stillhet på sin søster Maria og sa: Mesteren er her og kaller på dig.

²⁹And she, when she heard it, arose quickly, and went unto him.

²⁹Da hun hørte det, stod hun hastig op og gikk til ham;

³⁰(Now Jesus was not yet come into the village, but was still in the place where Martha met him.)

³⁰men Jesus var ennu ikke kommet inn i byen, han var på det sted hvor Marta hadde møtt ham.

³¹The Jews then who were with her in the house, and were consoling her, when they saw Mary, that she rose up quickly and went out, followed her, supposing that she was going unto the tomb to weep there.

³¹Da nu de jøder som var hos henne i huset og trøstet henne, så at Maria stod hastig op og gikk ut, fulgte de med henne; de tenkte at hun gikk bort til graven for å gråte der.

³²Mary therefore, when she came where Jesus was, and saw him, fell down at his feet, saying unto him, Lord, if thou hadst been here, my brother had not died.

³²Da nu Maria kom dit hvor Jesus var, og så ham, falt hun ned for hans føtter og sa til ham: Herre! hadde du vært her, da var min bror ikke død.

³³When Jesus therefore saw her weeping, and the Jews [also] weeping who came with her, he groaned in the spirit, and was troubled,

³³Da nu Jesus så henne gråte, og så de jøder gråte som var kommet med henne, blev han oprørt i sin ånd og rystet og sa:

³⁴and said, Where have ye laid him? They say unto him, Lord, come and see.

³⁴Hvor har I lagt ham? De sa til ham: Herre, kom og se!

³⁵Jesus wept.

³⁵Jesus gråt.

³⁶The Jews therefore said, Behold how he loved him!

³⁶Jødene sa da: Se hvor han elsket ham!

³⁷But some of them said, Could not this man, who opened the eyes of him that was blind, have caused that this man also should not die?

³⁷Men nogen av dem sa: kunde ikke han som har åpnet den blindes øine, også ha gjort at denne ikke var død?

³⁸Jesus therefore again groaning in himself cometh to the tomb. Now it was a cave, and a stone lay against it.

³⁸Jesus blev da atter oprørt i sin sjel, og kom til graven; det var en hule, og det lå en sten over den.

³⁹Jesus saith, Take ye away the stone. Martha, the sister of him that was dead, saith unto him, Lord, by this time the body decayeth; for he hath been [dead] four days.

³⁹Jesus sier: Ta stenen bort! Marta, den dødes søster, sier til ham: Herre! han stinker allerede, for han har ligget fire dager.

⁴⁰Jesus saith unto her, Said I not unto thee, that, if thou believedst, thou shouldest see the glory of God?

⁴⁰Jesus sier til henne: Sa jeg dig ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?

⁴¹So they took away the stone. And Jesus lifted up his eyes, and said, Father, I thank thee that thou heardest me.

⁴¹De tok da stenen bort. Men Jesus løftet sine øine mot himmelen og sa: Fader! jeg takker dig fordi du har hørt mig.

⁴²And I knew that thou hearest me always: but because of the multitude that standeth around I said it, that they may believe that thou didst send me.

⁴²Jeg visste jo at du alltid hører mig, men for folkets skyld som står omkring, sa jeg det, forat de skal tro at du har utsendt mig.

⁴³And when he had thus spoken, he cried with a loud voice, Lazarus, come forth.

⁴³Og da han hadde sagt dette, ropte han med høi røst: Lasarus, kom ut!

⁴⁴He that was dead came forth, bound hand and foot with grave-clothes; and his face was bound about with a napkin. Jesus saith unto them, Loose him, and let him go.

⁴⁴Da kom den døde ut, bundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svededuk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå!

⁴⁵Many therefore of the Jews, who came to Mary and beheld that which he did, believed on him.

⁴⁵Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham;

⁴⁶But some of them went away to the Pharisees, and told them the things which Jesus had done.

⁴⁶men nogen av dem gikk avsted til fariseerne og sa dem hvad Jesus hadde gjort.

⁴⁷The chief priests therefore and the Pharisees gathered a council, and said, What do we? for this man doeth many signs.

⁴⁷Yppersteprestene og fariseerne kalte da rådet sammen til møte og sa: Hvad skal vi gjøre? for dette menneske gjør mange tegn.

⁴⁸If we let him thus alone, all men will believe on him: and the Romans will come and take away both our place and our nation.

⁴⁸Lar vi ham holde ved således, da vil alle tro på ham, og romerne vil komme og ta både vårt sted og vårt folk.

⁴⁹But a certain one of them, Caiaphas, being high priest that year, said unto them, Ye know nothing at all,

⁴⁹Men en av dem, Kaifas, som var yppersteprest det år, sa til dem:

⁵⁰nor do ye take account that it is expedient for you that one man should die for the people, and that the whole nation perish not.

⁵⁰I forstår ingenting, heller ikke tenker I på at det er til gagn for eder at ett menneske dør for folket og ikke hele folket går til grunne.

⁵¹Now this he said not of himself: but, being high priest that year, he prophesied that Jesus should die for the nation;

⁵¹Dette sa han ikke av sig selv, men da han var yppersteprest det år, spådde han at Jesus skulde dø for folket,

⁵²and not for the nation only, but that he might also gather together into one the children of God that are scattered abroad.

⁵²og ikke for folket alene, men for også å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.

⁵³So from that day forth they took counsel that they might put him to death.

⁵³Fra den dag av la de råd op om å slå ham ihjel.

⁵⁴Jesus therefore walked no more openly among the Jews, but departed thence into the country near to the wilderness, into a city called Ephraim; and there he tarried with the disciples.

⁵⁴Jesus gikk derfor ikke lenger åpenlyst omkring blandt jødene, men drog derfra til landet nær ved ørkenen, til en by som heter Efraim, og han blev der med sine disipler.

⁵⁵Now the passover of the Jews was at hand: and many went up to Jerusalem out of the country before the passover, to purify themselves.

⁵⁵Men jødenes påske var nær, og mange drog før påsken fra landet op til Jerusalem for å rense sig.

⁵⁶They sought therefore for Jesus, and spake one with another, as they stood in the temple, What think ye? That he will not come to the feast?

⁵⁶De lette da efter Jesus, og talte sig imellem mens de stod i templet: Hvad tror I? kommer han slett ikke til høitiden?

⁵⁷Now the chief priests and the Pharisees had given commandment, that, if any man knew where he was, he should show it, that they might take him.

⁵⁷Men yppersteprestene og fariseerne hadde påbudt at om nogen fikk vite hvor han var, skulde han melde det, så de kunde gripe ham.