¹But I have judged this with myself, not to come back to you in grief.

¹Men også for min egen skyld foresatte jeg mig at jeg ikke atter vilde komme til eder med sorg.

²For if *I* grieve you, who also [is] it that gladdens me, if not he that is grieved through me?

²For hvis jeg gjør eder sorg, hvem er det da som gjør mig glad, uten den som jeg gjør sorg?

³And I have written this very [letter] [to you], that coming I may not have grief from those from whom I ought to have joy; trusting in you all that my joy is [that] of you all.

³Og just i det øiemed skrev jeg, forat jeg ikke, når jeg kom, skulde få sorg av dem som jeg burde ha glede av, idet jeg har den tillit til eder alle at min glede er eders alles glede.

⁴For out of much tribulation and distress of heart I wrote to you, with many tears; not that ye may be grieved, but that ye may know the love which I have very abundantly towards you.

⁴For med megen trengsel og angst i hjertet skrev jeg til eder under mange tårer, ikke for å gjøre eder sorg, men forat I skulde kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til eder.

⁵But if any one has grieved, he has grieved, not me, but in part (that I may not overcharge [you]) all of you.

⁵Men er det nogen som har voldt sorg, da er det ikke mig han har voldt sorg, men delvis - at jeg ikke skal være for hård - eder alle.

⁶Sufficient to such a one [is] this rebuke which [has been inflicted] by the many;

⁶Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste,

⁷so that on the contrary ye should rather shew grace and encourage, lest perhaps such a one should be swallowed up with excessive grief.

⁷så at I derimot heller skal tilgi og trøste ham, forat han ikke skal gå til grunne i ennu større sorg.

⁸Wherefore I exhort you to assure him of [your] love.

⁸Derfor ber jeg eder å la kjærlighet råde mot ham.

⁹For to this end also I have written, that I might know, by putting you to the test, if as to everything ye are obedient.

⁹For derfor var det også jeg skrev, for å få vite om I holder prøve, om I er lydige i alt.

¹⁰But to whom ye forgive anything, *I* also; for I also, what I have forgiven, if I have forgiven anything, [it is] for your sakes in [the] person of Christ;

¹⁰Men den som I tilgir noget, ham tilgir og jeg; for det jeg har tilgitt - om jeg har hatt noget å tilgi - det har jeg gjort for eders skyld, for Kristi åsyn, forat vi ikke skal dåres av Satan;

¹¹that we might not have Satan get an advantage against us, for we are not ignorant of *his* thoughts.

¹¹for ikke er vi uvitende om hans tanker.

¹²Now when I came to Troas for the [publication of the] glad tidings of the Christ, a door also being opened to me in [the] Lord,

¹²Da jeg kom til Troas for Kristi evangeliums skyld, og en dør var mig oplatt i Herren, hadde jeg ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror,

¹³I had no rest in my spirit at not finding Titus my brother; but bidding them adieu, I came away to Macedonia.

¹³men jeg sa farvel til dem og drog videre til Makedonia.

¹⁴But thanks [be] to God, who always leads us in triumph in the Christ, and makes manifest the odour of his knowledge through us in every place.

¹⁴Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted!

¹⁵For we are a sweet odour of Christ to God, in the saved and in those that perish:

¹⁵For vi er en Kristi vellukt for Gud, blandt dem som blir frelst, og blandt dem som går fortapt,

¹⁶to the one an odour from death unto death, but to the others an odour from life unto life; and who [is] sufficient for these things?

¹⁶for disse en duft av død til død, for hine en duft av liv til liv. Og hvem er vel duelig til dette?

¹⁷For we do not, as the many, make a trade of the word of God; but as of sincerity, but as of God, before God, we speak in Christ.

¹⁷For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning; men som i renhet, ja som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.